hits

Da helvette startet

5. September 2017 ;
Rutineoperasjon, jeg skulle fjerne livmora og livmorhalsen.
Jeg hadde hpv virus, og sykdommen min og dette viruset er ikke gode venner. Så for å slippe kreft i tillegg til alt annet, skulle jeg "bare" ha en rutineoperasjon.
Dette skulle bli gjort med kikkhull, og svært mange drar hjem samme dag, eller dagen etter.
Men så lenge jeg er som jeg er, ble det bestemt på forhånd at jeg skulle bli noen dager, bare for å se at alt gikk bra.
De ga meg massevis av smertestillende både før og etter operasjonen, og de la også inn epidural, slik at jeg ikke skulle ha mer smerter enn nødvendig.
Operasjonen gikk bra! Jeg overlevde og trengte nå bare tid til å komme meg litt.

Etter som at jeg ikke husker noen ting fra operasjonen og til ett par uker etter, får jeg ikke eksakte datoer ned, for hva som skjedde nøyaktig når..
Men jeg forteller ut i fra hva jeg har blitt fortalt, lest på meldinger jeg har skrevet, og hva jeg har lest andre steder..

Dagene etter ble ikke helt som forventet.. jeg ble ikke bedre og bedre.
Tvert i mot, jeg ble bare verre.

Den ene dagen satt jeg ca 8 timer på do. Fikk ikke ut noen ting.
Sykepleierne ga meg alle slags midler, uten hell.
Men det var "helt normalt" at tarmen kunne være litt treg etter en operasjon, så ingen grunn til bekymring..

Etter noen dager, kom feberen. 37.5 eller noe sånn.. crp på 200og ett eller annet..
Ble trillet opp på operasjonsstua og fikk satt inn ny veneflon.
Når jeg kom ned igjen, stod det mange å ventet på rommet..
Nye blodprøver ble tatt, og tempen var plutselig over 40.

Crp steg til nesten 450.
Da gikk det endelig opp for de rundt at her var det noe stein galt.
Magen min ble også diger. Altså skikkelig ballong.
Så, på natta ble det bestemt at de måtte åpne meg opp igjen for å se hva som var galt.
De kuttet meg opp fra trusekanten og nesten opp til brystkassen..

De fant ut av at jeg hadde sepsis (blodforgiftning), hjertesvikt og betennelse i hjertet, noe som gjorde at det ikke kom blod til resten av organene.
Så deler av tarmen min hadde dødd. Det eneste de kunne gjøre for å prøve å redde livet mitt nå, var å fjerne det som allerede var dødt i kroppen min, for å legge meg i kunstig koma etterpå.

De la da ut stomi, og la meg som sagt i kunstig koma.
Men de hadde liten eller ingen tro på at jeg ville overleve.
Nærmeste familie ble kontaktet og hadde lange samtaler med leger på sykehuset.
Troen på at jeg skulle overleve dette, var så liten at ungene måtte komme inn for å ta farvel med mamma.

Hjertet mitt ble stadig svakere, og til slutt var det en lege som mente at dersom jeg ikke ble flydd til Rikshospitalet nå, ville det være over og ut.
Så, helikopter ble tilkalt og klargjort. Og jeg ble hasteflydd bort.
Nærmeste familie, kastet seg rundt; noen måtte være barnevakt, andre kastet seg på toget til Oslo for å være der med meg. I en slik tilstand var det ikke forsvarlig for dem å kjøre bil selv.

Etter ca 1 uke i koma, fikk de stabilisert meg nok til at de forsøkte å våkne meg igjen.
Det jeg husker er smilene og tårene til 3 kjente fjes som var over meg.
Og at jeg var uendelig tørst! Alt jeg fikk var en våt vattpinne å sutte på..
Men det å våkne på Rikshospitalet, og få høre at jeg hadde vært så lenge i koma, flydd med helikopter og fått stomi.. alt var ett kjempe sjokk. Spesielt sistnevnte. Det var mitt livs mareritt.

Etter komaen måtte alt læres på nytt.
Alle muskler var borte, og jeg var utmattet.
Jeg husker første gang jeg skulle forsøke å spise, men klarte ikke å holde gaffelen..
Så min kjære måtte mate meg. Jeg måtte lære å sitte, bevege meg, stå, gå, ja alt.

Og alle rare drømmene jeg hadde. De var så virkelige, men i følge dem på sykehuset var det medisinene som gjorde at jeg halisunerte..

De nærmeste ble hos meg der inne i lang tid, helt til de skjønte selv, at ja, dette kommer til å gå bra.
Oppe i alt det tragiske, hadde vi ei helt super tid sammen.
Vi hadde lange samtaler. Vi gråt, vi lo og vi kom nærmere hverandre enn noen gang.
Det var en kjærlighet og omsorg, som er helt ubeskrivelig!!

Etter ei god stund inne på Rikshospitalet, begynte jeg å lengte hjem. Det å vite at det var så mange mil mellom meg og dem jeg er glad i, var helt fryktelig.
Gleden var derfor stor når det endelig var tid for å flyttes ned igjen til Kristiansand.
Det ble tur i ambulanse, men turen gikk fint, for jeg sov stort sett hele veien.

Og det var helt fantastisk å komme "hjem" til Sørlandet. Enklere for mine kjære å besøke meg, og bare kjente fjes på avdelingene.
Trygghet på mange områder.

Etter ett par uker hjemme, kjente jeg at noe var kjempe galt. Kom tilbake på sykehuset og jeg hadde fått flere blodpropper. Den ene i levra, så noe av levra holdt på å dø. Og flere rundt forbi i kroppen. Ble liggende ei stund på sykehuset igjen.

Ikke lenge etter jeg var kommet hjem igjen, kjente jeg på nytt at noe var galt. Store magesmerter, så intenst at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Kom tilbake på sykehuset igjen, og denne gangen var det tarmslyng. Så ny operasjon var nødvendig.
Ble liggende på intensiven i mange uker, og kom hjem ett par dager før jul. Så fra august til jul hadde jeg totalt 5 uker hjemme..

Nyttår kom, og jeg hadde håpet om at med det nye året, kom nytt hell.
Men den gang ei.
Komplikasjoner fortsatte å komme, og stadige innleggelser fortsatte.

Nå er vi igjen i september, og jeg ligger igjen på sykehuset.
I morgen skal jeg få inn ny cvk, slik jeg hadde på bildet under her.. gruer meg noe helt sinnsykt..

Jeg har for lenge siden mistet tall på dager eller uker jeg har vært på sykehus, i år..

Vel, jeg har aldri trodd jeg skulle bli gammel, og etter alt som har skjedd og fremdeles skjer, kan jeg ikke si jeg har fått noe mer tro.
At jeg skal dø ung, er noe jeg har forsonet meg med. Det er helt greit.

Håper bare at de jeg har i mitt hjerte vet hvor mye de betyr for meg, og hvor uendelig glad jeg er i dem.

Dette har vært ett helvettes år, men jeg vil takke alle dem som har vært der for meg, og som er der for meg.
Takk for at dere holder meg oppe når det ellers er tøft. Takk for at dere lar meg være meg selv, på godt og vondt.

Og takk til dere som sender sin støtte. Det betyr mye det også!!

Klem fra meg :)

Innlagt, igjen..

Hei dere.

Jeg lovet dere ett innlegg fra det siste året, men det har jeg ikke orket å begynne på enda..

De siste par ukene har jeg vært mer utmattet enn vanlig. Kroppen klarer ikke å holde seg oppe, og jeg får ikke i meg mat, og minimalt med væske.

På fredag ble jeg lagt inn på sykehuset igjen, til min store fortvilelse.
Men det måtte til.

Presser jeg i meg mat, kaster jeg det rett opp igjen.
Får i meg 1-3 dl væske i døgnet.

Men jeg gjør så godt jeg kan!!

Legen jeg har hatt i helga er en lege jeg ikke har noe kjennskap til.
Og han kjenner heller ikke noe særlig til meg, virker det som..

Han gjør desverre veldig lite for å gjøre noe med min "akutte" situasjon, noe som frustrerer både meg, familie og sykepleierne.

I hele helga har han gått ut i fra blodprøvene som ble tatt på fredag, uten å ta nye for sammenlikning.
Så nå fikk sykepleieren min nok, og bestilte selv nye som skal taes i morgen tidlig.

Får ikke noe væske intravenøst, selv om det er svært viktig med mye væske når man har stomi.

Han fant derimot ut hvorfor jeg har magesmerter da, jeg har nok en gang betennelse i tynntarmen..

I går var jeg så utmattet, og etter jeg hadde vært på toalettet for å kaste opp, kollapset jeg helt.
Jeg rakk ikke den røde snora fra stolen min, så fikk ikke ringt på hjelp.
Jeg ble sittende i rullestolen med hodet i senga og armene dinglende ned mot gulvet.
Etter ei stund klarte jeg ikke mer, og deiset i gulvet..

Og der lå jeg.. ikke klarte jeg å rope på hjelp, ikke rakk jeg snora og ikke visste jeg hvor tlf lå. Etter over 2 timer på det kalde sykehusgulvet var jeg så frossen, at jeg fryktet jeg skulle falle bort.
Jeg fikk brukt det siste jeg hadde av krefter til å få tak i telefonen min, ringte hjem til min kjære å ba om hjelp.
"Hjelp meg. Har ramlet på gulvet og får ikke kontakt med noen".

Samboeren min ringte avdelinga, og sykepleieren kom løpende. Ho fikk trykket på nødknappen, så resten av de ansatte kom løpende for å hjelpe..
Da var jeg så frossen at jeg fikk frostrier. Hele meg skalv og jeg klarte ikke å holde øyne oppe eller å svare dem rundt meg.
Husker ikke så mye mer før jeg lå i senga, og det begynte å komme varme i kroppen igjen.
De hadde da løftet meg opp med heis, og varmet hendene mine med sine egne og fikk varmepute på føttene.

De ringte legen og samboeren min tilbake for å si at de hadde fått meg i senga igjen..

Slo hodet i fallet og husker det gjorde ganske vondt. I dag er det ikke fult så ille, heldigvis.

Vel, fikk noe å sove på pluss smertestillende, så sov godt i natt da.

Har hatt mye godt besøk, som vanlig, og takker dere for det!!

I morgen er en ny dag, og de skal ordne slik at jeg får en annen lege.
Da blir det mest sannsynlig cvk og væskebehandling..
Det trengs.

Vel, slik er jo da livet mitt.. skulle ønske jeg orket å oppdatere litt oftere, men slik det er nå, sliter jeg med å holde tlf oppe litt av ganga..

Klem fra meg :)

Totalt ferdig

Det siste året har virkelig vært det verst tenkelige.
Alt har skjedd.
Så uendelig mange dårlige nyheter.
Så utrolig mange komplikasjoner.

Når er det nok ???

De siste ukene har jeg vært mer sliten enn noen gang.
Jeg kan sitte noen sekunder i sofaen, før jeg synker sammen og bare ligger der.
Det er tungt å bevege seg.
Tanken på at man må reise seg for å gjøre nødvendige ting, er helt grusom.
Jeg klarer ikke...

Og det er ikke lett.
Med 3 barn og ett hjem som trenger pleie.
Enkelte dager vurderer jeg å legge meg inn på sykehuset.
Det er ikke normal utmattelse.
Det er verre nå enn da jeg skulle jobbe meg tilbake etter jeg lå i koma.

Og jeg får stadig kommentarer om at jeg ser så godt ut.
Om ikke jeg er inne i en god periode nå..

Vel, jeg er så absolutt ikke inne i en god periode.
Smerter som herjer og en kropp som sier stopp.

Uansett hvor mye jeg virkelig prøver, går det ikke over.
Og jeg begynner å bli møkka lei.
Det er så nok. Jeg orker ikke mer av dette her..

Takk og lov for en støttende og forståelsesfull mann!!!
Uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

Nå har det vært 1 år fra helvette. Er det ikke min tur til å få slippe litt nå ?
Min tur til å ha gode dager hvor jeg faktisk klarer å fungere ?
Jeg ber ikke om mye..
Jeg vet jeg ikke kan bli superkvinne.
Men bare litt..
La meg få litt energi.
Og litt mindre smerter.

Vel, orker ikke mer nå.
Men har bestemt meg at på 1 årsdagen (fra første operasjon som ødela alt) skal jeg oppsummere året som har gått. Både med detaljer og bilder..

Takk for meg.
Klem fra meg :)

Alvorlig sykdom som er ødeleggende.

Jeg har lært så utrolig mye det siste året.
Jeg har lært mye om meg selv,
Om kjæresten min,
Om barna mine.
Jeg har lært mye om familien min,
om vennene mine,
Om bekjente.
Jeg har lært mye om helsevesen,
støtteapparat som finnes, 
Og ikke finnes..

Jeg har lært at mennesker jeg trodde var fjerne,
Egentlig var nære.
De jeg trodde ikke brydde seg,
Var de som brydde seg mest.
Jeg har lært at mennesker jeg trodde var nære,
Egentlig var fjerne.
Jeg har lært at det jeg trodde betydde omsorg,
Betydde nysgjerrighet.

Det siste året har jeg fått se og lære
Hvem som virkelig er der for både meg og oss.
Og Jeg har fått noen skikkelig Aha opplevelser.
På både godt og vondt.
Mennesker jeg trodde jeg aldri ville miste,
Har blitt til noen jeg kjente.
Mens noen jeg trodde jeg aldri kom til å ha noe med å gjøre,
Har blitt til aller kjæreste.

Jeg skulle virkelig ønske at etter alt jeg har opplevd,
ikke gjorde at jeg hadde behøvd å forholde meg til å
miste vennskap i tillegg.
Følelsen av at noen ikke lenger bryr seg,
er fryktelig vond.

Men det er nok ikke enkelt å være venn med noen
Som er både kronisk og alvorlig syk.

Jeg har prøvd..
Jeg har prøvd å være en god venn.
En som lytter, stiller spørsmål, kommer med råd.
Jeg vet jeg er lojal, omtenksom, støttende og respektfull.
Jeg kan ikke stille opp med fysiske oppgaver.
Jeg kan ikke alltid være fysisk tilstede.
Men jeg kan være en venn.

Men jeg har tydeligvis feilet på noen områder..
Trist er det, Men jeg har prøvd..

 

Jeg trodde 2018 ville bli mitt år.
Jeg trodde virkelig det..

Men slik har det ikke blitt.
Det har vært beintøft.
Også i år har jeg måtte kjempe meg ut av både
sykehus-senga, rullestol og senga hjemme.
Flere ganger enn jeg klarer å holde styr på.

Det har vært opphold på intensiv, div avdelinger.
Lokal sykehus, Rikshospitalet..
Jeg har vært i flere uker på sykehus,
Fordelt på flere innleggelser.

Jeg har måtte kjøre akutte turer med ambulanse,
Det har vært ambulanse-frakting til og fra Oslo.
Det har vært Taxi-turer, kjæresten har kjørt,
Familie og meg selv har kjørt..

Det har vært tårer og latter i sykehus-senga.
Det har vært mange ensomme timer,
Og mange timer med kjære ved min side.
Det har vært tøft.
Altfor tøft.

Kropp og sinn har fått kjørt seg.
Nok ett år med mange slitsomme måneder.
Og vi er bare litt over halvveis i året.
Hvordan resten av året blir,
tør jeg ikke tenke på.

Man skal ikke ta sorgene på forskudd, sies det.
Men man skal være realister også.
Jeg vet det ikke kommer til å skje ett mirakel.
Jeg vet det kommer flere innleggelser.
Mange flere timer, dager og uker på sykehus.

For hver innleggelse, blir kroppen gradvis mer ødelagt.
Stadig flere arr kommer.
Flere skavanker. 
Det er hele tiden noe nytt som setter spor i kroppen min.

Jeg har arr over hele magen. 
Armene og hendene mine er fulle av arr.
Medisiner har gjort at jeg har lagt på meg,
altfor mange kilo.
Håret har blitt tynt og slitt.

Om man skulle sammenliknet kroppen min,
i dag med for ett år siden, ville man ikke trodd det var samme kropp.
Den er så ødelagt og fæl at jeg skjems. 
Jeg håper en gang jeg kan se på meg selv,
Uten å føle forakt. 
Jeg håper jeg en gang kan føle meg sånn tålig fornøyd med kroppen min.
At jeg aksepterer hvordan jeg har blitt etter all sykdom.

 

Ønsker dere alle ei god og smertefri natt.

Klem fra meg :)

Skremmende smerte.

Det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg poster innlegg her på bloggen min.
Jeg har begynt så mange ganger på innlegg, men jeg orker aldri å fullføre.
Denne gangen tenker jeg at nå MÅ jeg få skrevet ferdig.
Rett og slett for min egen skyld.
Det gjør godt for meg å få ut tankene mine.
Og det gjør godt å vite at andre vet.

Nå er det rett over 1 uke til jeg igjen reiser inn til Rikshospitalet.
Jeg var der inne i April.
Tok bilde av hovedpulsåra i magen.
Skal inn igjen nå, for å ta nye bilder av hovedpulsåra i magen.


Planen var at jeg skulle tilbake etter 6 mnd.
Jeg fikk innkalling etter 2 mnd. 
Altså 4 mnd før tiden.
Kjenner jeg ble litt småredd når innkallinga kom i posten.
Er det det de mistenker der inne ?
Tror de det er noe galt med hovedpulsåra ?
Eller VET de det er noe galt ?

Jeg blir helt tullerusk av alle spørsmålene i hodet.
Og jeg holder på å bli gal av alle smertene jeg lever med.
Dag inn - Dag ut.
Alltid..

Jeg har mistet tallet over antallet innleggelser i år.
Eller hvor mange netter jeg har hatt på sykehuset, bare i år..
Det går ikke en eneste dag, hvor jeg ikke har store smerter.
Aldri har jeg så mye som en bitte liten pause en gang.

I tillegg til at jeg har så ubeskrivelige store smerter,
og er sliten konstant,
verker jeg i hver eneste muskel.
Leddene verker, Huden svir, hodet dundrer..
Jeg vil bare sove det bort.
Sove bort vondtene.

Tårene fosser ned
Både av smerter og følelser.
Det gjør så vondt å ikke kunne leve livet.
Så utrolig mye livskvalitet som forsvinner, når man er kronisk syk.

Som jeg har nevn flere ganger tidligere, 
observerer jeg andre som lever livet.
Mens jeg ikke orker eller klarer det selv.

Og jeg vil så virkelig.
Jeg ønsker å leve livet.
Skikkelig også.

Jeg vil på sykkeltur med familien min.
Jeg vil bade på stranda, Jeg vil sole meg på verandaen,
Jeg vil på skogsturer, Jeg vil leke på lekeplassen,
Jeg vil ha vannkrig, jeg vil lekeslåss, jeg vil vaske ned huset,
Jeg vil trene, jeg vil løpe, jeg vil ha hyrdestunder i timevis,
Jeg vil jobbe, jeg vil være frisk, jeg vil alt...

Men aller, aller mest; 
JEG VIL HA EN NORMAL DAG.
EN normal dag.
EN dag hvor jeg kan være den mammaen og kjæresten jeg ønsker.
Hvor de skal slippe å se meg ha så store smerter at jeg vrir meg på sofaen.
En enkel dag hvor jeg ikke trenger å ligge på sofaen fordi jeg ikke orker
eller klarer noe annet.
En dag uten pause..

Er det så mye å be om ? 
EN enkel dag uten smerter eller utmattelse.

Tenk en dag hvor man slipper så store smerter at man heller vil dø,
Fordi det gjør så sinnsykt vondt.

Men jeg biter enda tennene sammen,
Fordi jeg har 3 små barn som trenger mamman sin.
Jeg har en fantastisk kjæreste som fremdeles trenger si kjære.
Så jeg gjør mitt beste for å holde ut.
Dag for dag..

Men det er tungt.
Uendelig tungt.
At smerter kan gjøre så stor skade på ett menneske,
hadde jeg virkelig ikke trodd at gikk ann.

Jeg har vært kronisk syk siden jeg var 12 år.
Nå er jeg 29.
Jeg har hatt store smerter i store deler av livet mitt.
Jeg har hatt søvnløse netter, 
Netter hvor jeg har skreket i søvne.
Smerte har vært en stor del av store deler av livet mitt.

Men aldri har jeg blitt så påvirket som de siste månedene.
Aldri trodde jeg at smerte kunne være så intenst,
At det kunne være så ødeleggende og skremmende.

Det var det jeg orket å skrive, for denne gang..
Håper dere andre får ei smertefri og god natt.

Klem fra meg :)

Nok en nedtur med sykdom

Før påske ble jeg lagt inn igjen..
Vi hadde bestilt tur til Danmark, og gledet oss veldig.
Turen ble avlyst..

Kom hjem, og fikk noen dager med familien min som var helt suverene. Jeg hadde energi, mer energi enn jeg har hatt på lenge.
Og det i noen dager i strekk.

Før jeg plutselig ble veldig dårlig igjen. Inn på sykehuset igjen..
Ambulansen kjørte med full utrykninginn til sykehuset.
4 dager fikk jeg hjemme..

Dagen etter (onsdag i forrige uke) skulle jeg egentlig legges inn på rikshospitalet.
Dette hadde jeg ventet lenge på, og heldigvis fikk jeg ambulanse inn, så jeg fikk komme inn som planlagt.

Da jeg kom inn, var jeg i mye dårligere forfatning enn de hadde "planlagt", så medisinene jeg skulle starte på måtte vente.
Jeg ble i stede satt på kortison intravenøst.

På fredag kom min elskverdige samboer inn, og var hos meg til lørdag kveld. Takk og lov.

I går hadde jeg vært der inne i en uke, og var endelig i form til å starte opp med medisinene som planlagt.
Cellegift tabletter.

I dag fikk jeg ambulanse-transport tilbake til Kristiansand.
Det er noe eget å være på kjent sykehus, kjent avdeling og kjente ansatte.
Mamma og lillesøster kom på besøk, og det var godt å se noen kjente ansikt!

I morgen kommer mann og barn, og DET gleder jeg meg til Det!!
Det er nesten 2 uker siden jeg så barna mine sist, og det er fryktelig lenge.

Ellers vet jeg ikke hvor lenge jeg må bli denne gangen heller..
Forhåpentligvis får jeg fysioterapeut i morgen. Denne siste runden tålte ikke kroppen min, så er lenket til seng/rullestol..
Så nå er det bare å vente på krefter til å komme meg på beina igjen..

Ellers må jeg få med at jeg endelig har fått innvilget psykolog.
Første time er egentlig i morgen, men jeg er jo her, så den måtte jeg utsette.
Gleder meg til å komme i gang, så kanskje jeg kan fikse noe i topplokket i det minste ;)

Det var veldig godt med noen gode dager i påska, men enda hardere å bli syk igjen. Fikk ett lite håp om at nå var det endelig min tur, men det var det altså ikke. Ikke denne gangen heller..

Vel, det var denne gangens oppdatering. Skriver igjen når jeg orker det. Blir dessverre ikke så ofte for tiden.

Klem fra meg :)

Vonde tanker..

Det er ikke enkelt å leve med kronisk sykdom og smerte..
Jeg er så sliten og lei, jeg hadde gjort nesten alt bare for å slippe dette helvette..

Kroppen har som sagt blitt ødelagt etter høstens utfordringer.
Den er full av arr, pose på magen, picc-line i armen, og opp 24 kg.
I tillegg har hodet blitt ødelagt.

Har fått en tankegang som jeg så gjerne skulle fått hjelp til å bli kvitt.
Som nevnt tidligere, fikk jeg avslag på 2 henvisninger til psykolog.
Og det er forferdelig trist, for jeg trenger så sårt hjelp..

Jeg hater meg selv så høyt at jeg ønsker å dø..

Klarer ikke å se på kroppen min lengre. Den er så stygg og forferdelig at jeg skjems.

Ikke er jeg god nok mamma..
Barna mine fortjener så mye mer!
De fortjener ei frisk og rask mamma, som kan være med på alle slags aktiviteter.
De fortjener ei som er opplagt og i form til å ta ting på sparket der og da..

Ikke er jeg god nok kjæreste..
Kjæresten min fortjener ei som kan gi han alt det han fortjener! Og han fortjener alt godt på denne jord! Jeg skulle så gjerne gjort alt for han, gitt han alt mellom himmel og jord..

Ikke er jeg god nok husmor..
Tenk å må få hjelp til å vaske sitt eget hus i en alder av 28 år.. og dette har pågått i 2 år allerede.
Tenk å ikke kunne rydde unna det du vil, når du vil...

Ikke er jeg god nok datter..
Jeg skulle så gjerne besøkt foreldrene mine så mye oftere, hjelpe dem med det de trenger hjelp til.. og bare være der for dem.

Ikke er jeg god nok søster..
Skulle så gjerne vært ei bedre søster, vært der for alle mine søsken..
Gitt de all dem støtte og kjærlighet de fortjener.. stille opp å hjelpe når de trenger hjelp, være en samtalepartner når livet stormer..

Ikke er jeg god nok venninne..
Det er ikke gøy å miste vennene sine pga sykdom.. føle at man aldri blir invitert med ut på noe, føler man aldri blir betrodd til.. jeg ønsker jo bare å være ei normal venninne.
Men har mistet så og si alle de få jeg hadde..
Og den ene jeg har igjen er jeg livredd for å miste..

Nei, Det er jammen ikke godt å ikke føle seg god nok til noe som helst.. og ikke føle seg inkludert i samfunnet..

Dette ble ett sytete innlegg, sorry for det.. men det skal være en åpen og ærlig blogg, så da skriver jeg det jeg har på hjertet..

Klem fra meg ..

Livet i det siste

Nå er det altfor lenge siden jeg skrev noe sist her inne..
Jeg har prøvd mange ganger, men det blir feil hver gang.

Siden sist jeg skrev, har jeg vært innlagt 2 ganger igjen..
Livet er jammen meg skjørt, dere!

I dag sa plutselig 9åringen min;
Mamma, hadde de slått av maskinene når du lå i koma, hadde du dødd. Jeg er veldig glad for at det ikke skjedde"

Ingen 9åringer skal i det hele tatt vite sånt..
Det er fryktelig trist at mine barn har opplevd alt de har opplevd.
Det har vært traumatisk for oss alle her..
Og jeg er redd de vil oppleve det igjen.

Men Jeg tror det gjør oss sterkere, og mer knyttet som familie. Vi har alle sett hvor skjørt livet er, og vi setter mye større pris på små ting.
Barna mine har vokst veldig på alt som har skjedd i høst og vinter.

Vel, nå i helga hadde vi besøk av mi søster og hennes barn.
Med 5 gutter i hus, pluss 3 voksne, var det masse liv i huset. Det var så koselig, og jeg er kjempe glad for at jeg fikk oppleve det igjen.
Jeg klarte til og med å være med på aketur. (Jeg rant til og med noen ganger ned bakken).
Det er lenge siden jeg har vært med på noe sånt, og det føles bare fantastisk godt.

Når jeg var innlagt sendte de ny henvisning til psykolog pga depresjonen min og at jeg delvis har dødsønske.
2. Ganga jeg får avslag, pga jeg ikke har behovet. Jeg er visst ikke "syk nok".
Det er helt feil i mine øyne, og tenker at i morgen skal jeg sette meg ned å skrive klage.
For jeg ønsker hjelp! Jeg vil bli frisk, glad og få lyst på livet igjen.

Jeg har begynt å få litt mer energi enn jeg har hatt de siste månedene.
Litt etter litt merker jeg at jeg klarer flere små oppgaver.
Ja, jeg blir fort sliten og trenger mange pauser..
Men det føles helt fantastisk når jeg først er ferdig, og har bedre samvittighet når jeg ligger på sofaen etter endt oppgave.

Jeg merker det også på humøret. Det å føle at jeg har mestret noe er godt.
Jeg har enda en lang vei å gå, både fysisk og psykisk, men det går iallefall ikke feil vei.
Selv med 3 innleggelser etter jul kan jeg si energinivået sakte men sikkert øker.

Nå har jeg bare 1 cellegift igjen, så er jeg ferdig.
Jeg ble forberedt på riksen da jeg startet opp at jeg mest sannsynlig ville miste håret.
Men det hang nesten bedre enn før, fram til for noen dager siden. Nå kan jeg ikke dra hånda gjennom håret uten at hånda blir full av hår.
Fortsetter det sånn, er det ikke mange dagene til det ikke er noe igjen.. merker allerede nå at det er kjempe tynt..

Noen tenker sikkert at det "bare" er hår.
Vel, for ett år siden tenkte jeg også det. Men når kroppen er så herjet med, full av diverse som ikke skulle vært der, er det ikke mye gøy.
Jeg har stomi på magen, jeg har svære arr etter operasjonene, Jeg har masse blåmerker etter sprøytene med blodfortynnende, jeg har picc-line i armen og jeg har gått opp 20 kg pga medisiner.
Da er det ikke mye gøy å miste håret i tillegg..

Foran barna mine virker jeg nok veldig sterk.
Jeg smiler og ler for at de skal ha en mest mulig normal hverdag..
Vel, normal hverdag- men med ei syk mamma...

Nei, livet er jammen ikke enkelt.
Takk og lov for at jeg har mennesker som bryr seg om meg, og som får meg til å smile - selv på kjipe dager.
Jeg er jammen heldig, tross alt.

Klem fra meg:)

Tøffe tider..

Nå kan ikke jeg huske sist jeg hadde en smertefri dag..
Det må nok være for godt over 2 år siden.
Som  min kjære sa;
Jeg hadde det iallefall godt når jeg lå i koma..

Er det rart man av og til ønsker å slippe?
Må man ligge i koma for å få seg en smertefri dag?

Jeg går konstant med en følelse over at jeg ikke er god nok.
God nok venn, datter, søster, kokk, husmor, mamma eller kjæreste.
Ingenting man gjør er godt nok.
Man strekker aldri til.
Uansett hvor mye man ønsker å være bedre, får man det bare ikke til..

Jeg vil ikke tenke eller føle slik,
Men uansett hvor hardt jeg prøver å lå være, så går det ikke..

For noen dager siden så intensiv-legen min til meg
At etter lang tid på intensiven med alvorlig sykdom og
Når døden-opplevelser får alle en depresjon.
Han syntes det ville vært rart dersom jeg ikke fikk det..

Så, da er det helt greit liksom..
Er det det jeg skal tenke ?
At det er greit fordi alle andre får en depresjon?
Skal det være greit å aldri føle seg bra nok,
Eller å ikke orke mer,
Fordi det bare skyldes depresjon som kommer etter traume?

Jeg syntes ikke det er greit.
Det er helsikes vondt, tungt og slitsomt.
Jeg syntes også jeg har hatt nok for en periode.
Sykdom, smerte, utmattelse og depresjon..

Igjen må jeg bare få sagt;
Jeg hadde aldri klart meg uten en fantastisk
Hjelp og støtte fra verdens beste kjæreste.
Han stiller opp og gjør alt det han kan for meg.
Både på gode og dårlige dager.
Om jeg smiler eller gråter - er han der.
Om jeg ligger på sofaen eller gjør husarbeid - er han der.
Han er min helt.
Jeg elsker han over alt ♡

Dette blir ett kort innlegg,
For jeg er ikke i form til å skrive lengre.

Og igjen,
Vær så snill å ikke kall meg sterk!!
La meg få lov til å være svak ei stund.
Ikke gi meg enda mer presentasjonspress..

Klem fra meg ..

Den tøffeste tiden i våres liv..

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her.
Når jeg startet bloggen var målet mitt og informere / inspirere / motivere andre.
Jeg skulle være ærlig og ikke pynte på noen ting.

Men i den siste tiden har jeg bevisst ikke skrevet noen innlegg.
Jeg har hatt / har en vanskelig tid.
Og jeg har ikke villet skrive noen innlegg, fordi jeg er redd det blir veldig mørkt og dystert innlegg, i og med at jeg har lovet meg selv å være ærlig og ikke pynte på noe.

I tillegg har jeg igjen vært svært syk igjen. I forrige uke ble jeg igjen kjørt mee ambulansen inn til sykehuset.
På traumerommet sto det en stor gjeng med sykepleiere å ventet på meg.

Jeg var alvorlig dehydrert, og måtte få 4 liter med væske før jeg igjen klarte å åpne øynene..
Det gikk utover nyrene og de var på vei til å svikte. Blodprøvene og alle andre tester de tok på meg viste at jeg var alvorlig syk.

Når de var ferdige med meg på akutten løp de opp med meg til intensiven.
Der ble jeg til jeg var stabilisert og blodprøvene viste at nyrene var fornøyde igjen,
Før jeg ble flyttet over til vanlig sengepost.

Da kom gutta mine med pizza fra pizzabakeren og vi "feiret" litt.

Nok en gang kom jeg levende ut av intensiven.
Nok en gang overlevde jeg en alvorlig runde med sykdom..

Nå har det seg slik at jeg har fått mange tilbakemeldinger av folk som venter på nytt innlegg. De vil lese om livet mitt i alle tider. De mørke er også en del av mitt liv som kronisk syk.
Og det er sikkert mange andre der ute som har tøffe tider, som trenger å lese at de ikke er alene.
Så her kommer det...

Jeg skrev i forrige innlegg at jeg ikke klarer å være supermamma.
Vel, jeg tror de fleste er supermamma på sin egen måte.
Jeg er her for ungene mine.
De vet de kan snakke med meg om alt. Og de kan komme til meg uansett hva..
Gjør man så godt man kan, burde det være godt nok.

Vel, etter jeg våknet fra koma var jeg veldig deprimert - jeg ønsket bare å dø..
Etter 7-10 dager kom dødsangsten og jeg var super glad i livet og alt det bringte.
De sa til meg på sykehuset flere ganger, at jeg kunne forvente en etterreaksjon.
Så med en  gang jeg kom hjem ble det søkt om psykisk helsehjelp.
Noe jeg fikk innvilget og fikk hjelp ganske fort.

Nå i den siste tiden har jeg hatt det kjempe tøft igjen, og jeg har nok en gang fått en depresjon.

Kroppen har vært igjennom så sinnsykt mye på kort tid.
3 store operasjoner i høst/vinter, 2 ganger har de måtte legge meg i kunstig koma.
Mange innleggelser og uendelig med netter på sykehuset..

Når jeg kom hjem rett før jul regnet jeg ut at jeg hadde totalt vært hjemme i 5 uker fra august og fram til jul.
Det vil si 12 uker på sykehus..

Det er mye tid hvor kroppen har blitt herjet med,
Hvor kroppen har visnet bort,
Uendelig mye smerter.

Det er lang tid borte fra familien min. Mye tid mistet med barna mine.
Dyrebar tid!

Det er også lang tid hvor tankene har kunne surret, savnet har bygget seg opp og tårene har rent.
Hulkene har vært så kraftige at det har gjort fysisk vondt.

For hver gang jeg ble lagt inn,
Og jo lengre jeg var borte fra hjemmet,
Jo sårere ble gråten.
Til slutt klarte jeg ikke å ta meg sammen når pleiere kom inn på rommet, jeg bare gråt..
Det hendte til og med at jeg ba de snu i døra, fordi jeg trengte å storgråte alene..

Det var smertefullt.
Mens jeg lå på sykehuset, trodde jeg det kun dreide seg om savnet til de hjemme.
Så når jeg kom hjem, og sorgen ikke ga seg, skjønte jeg etterhvert at det var ikke kun savn det drøyde seg om.

Det var litt mer alvorlig enn som så..
Jeg har som sagt en depresjon.

Når jeg er sammen med andre mennesker, nære eller fjerne, går jeg rundt med ei maske.
Jeg prater, smiler og ler som om ingenting skulle være galt.
Jeg later som ingenting.

Hva annet kan man gjøre ?
Jeg kan jo ikke ligge å gråte når det er folk rundt!
Jeg må jo fungere for de rundt meg.

For alt jeg gjør er å fungere for de rundt meg.
Jeg lever for de rundt meg.
Jeg lever ikke en gang for meg selv.

Når jeg er alene hjemme klarer jeg ikke å fungere i det hele tatt..
Noen dager gråter jeg fra sistemann går ut av døra, til førstemann kommer hjem igjen.

Hva slags liv er det ?
Hvem vil leve sånn ?

Jeg er så sliten av smerter.
Uendelig sliten av sykdom.
Og jeg er sliten av å være sliten.
Jeg og nå også sliten av å være trist og lei.

Jeg vil være glad og sprudlende - på ekte.
Jeg vil leve ett godt liv.
Jeg vil leve ett verdig liv.
Jeg vil leve ett smertefritt liv.
Slik kan jeg fortsette med ei lang liste..

Det er tungt, tøft og vanskelig.
Jeg får god hjelp og støtte.
Både profesjonelt og av de nære rundt meg.

Nok en gang- ikke kall meg sterk!
For det er jeg ikke Nå, og la meg være svak.
La meg være svak til jeg har kommet meg igjen!

Jeg er alvorlig syk, jeg er en døende pasient - uten noen prognose.
Jeg har Fatigue, depresjon, og mange uker på sykehuset bak meg - og foran meg.

La meg få lov til å være sliten, la meg være lei.
Jeg får som sagt en fantastisk støtte av de rundt meg.
Familie, svigerfamilie og de aller, aller nærmeste er en fantastisk støtte og god hjelp i en vanskelig tid.

Barna mine er helt supre i en vanskelig tid. (De syntes selvfølgelig det er tøft og vanskelig de også).
De har en alvorlig syk mamma, og de har nok lært hvor fort livet kan være over.

De setter større pris på hverdagslige øyeblikk.
Vi bruker mye tid sammen - ser film, spiller spill eller sitter å snakker sammen.
Vi sitter mye inntil hverandre i sofaen, vi koser mye og sier mye fint til hverandre.

Vi setter pris på hverandre og vi viser hverandre at vi er glade i hverandre.

Min fantastiske kjæreste går fremdeles 50% sykemeldt.
Han hjelper meg med alt.
Han støtter meg og er der for meg, uansett hva.

Han viser meg flere ganger hver eneste dag hvor høyt han elsker meg - med handlinger, ord og sin tilstedeværelse.

Den mannen er helt utrolig.
Ingen her på jord har imponert meg på det nivået som han har gjort, og gjør hver eneste dag.
Jeg er han evig takknemlig!
Aldri ville jeg klart meg eller overlevd uten han i denne vanskelige tiden.

All hjelp, støtte, ord, kjærtegn...
Jeg har lært hva ekte kjærlighet virkelig er de siste månedene.
Det har jeg lært av min kjære Lasse.

Han har gitt av hele seg mens også han har hatt den vanskeligste tiden i hele hans liv.
Han har støttet og hjulpet, når han selv har hatt behov for støtte og hjelp.
Han har gitt omsorg og kjærlighet, når han selv har hatt behov for omsorg og kjærlighet.

Han er min helt!
Jeg elsker den mannen!!! ♡

Selv om jeg er deprimert, ser jeg hvor heldig jeg er som har det jeg har.
Og jeg skylder dem å komme meg igjen.
Jeg skylder dem livet mitt.
Så om de ønsker å ha meg levende,
Får jeg leve for dem.
Jeg får leve for dem, frem til jeg også klarer å leve for meg selv.

Klem fra meg :)

Tiden etter sykehus..

3 operasjoner
2 ganger i koma
Mange uker på sykehus,
Mange uker til sengs,
Intense smerter
Masse medisiner

Det gjør noe med kroppen,
Og det gjør noe med hjernen.

Plutselig får man ett annet syn på livet.
De små tingene man før ikke en gang ofret en tanke,
Er nå det viktigste i livet!

Nei, jeg kan ikke jobbe..
Jeg kan ikke gjøre noe nyttig for samfunnet..
Men jeg kan være mamma
Og jeg kan være kjæreste !

Hver eneste dag jeg var lenket til sykehussenga,
Lengtet jeg etter å se barna mine.
Jeg lengtet etter barnelatter, små hender som søker mine,
Jeg lengtet etter å se og høre stemmene til barna mine.
Til å med det å høre dem krangle, savnet jeg!

Jeg lengtet etter kjæresten min.
Etter å bli holdt godt rundt, kjenne De sterke armene rundt meg.
Høre den kjære stemmen si at det ordner seg..
Jeg savnet så alt det vi har.

Alt blir så forsterket når man er så lenge borte..
Man blir så skjør og føler seg uendelig liten her i verden.
For hver dag jeg måtte bli der, ble jeg mer og mer nedfor.
Jeg gledet meg så ekstremt til den dagen jeg kunne få dra hjem.

Når den dagen kom, hadde jeg skyhøye forventninger
Til hvordan alt skulle bli..
Men det var ikke slik jeg så det for meg..
Jeg klarte ikke å legge fra meg der mørke tankene på sykehuset.
Heller ikke kraftløsheten..

Jeg klarte ikke å være supermamma..
Jeg klarte ikke å være som før..
Og det knekte meg enda mer.
De første dagene kjeftet jeg mye,
På alt og alle..
Jeg hadde super kort lunte.

Jeg var rett og slett så sliten og full av smerter,
Og hodet mitt var stappfullt av tanker og følelser.
Og alt kom ut på helt feil måte.
Jeg kunne aldri sett det for meg før jeg kom hjem..
Jeg setter jo så uendelig stor pris på de små tingene.
Jeg skal ikke kjefte eller føle livet er dritt..

Jeg skal være glad for hver time jeg får være her.
Jeg skal være lykkelig for hvert minutt jeg får være med mine kjære..
Så hvorfor raser følelsene i meg ?

Vel, når man har kjempet mot livet,
Mot smerter, mot sin egen kropp
I så lang tid,
Har man vel lov til å være sliten..

Jeg er en kjemper,
Jeg kjemper hver dag.

Noen ganger er jeg sterk,
Andre dager er jeg helt,på bunn,
Uten noe mer å gå på.

Noen dager ønsker jeg å kjempe med nebb og klør,
Andre dager ønsker jeg å gi opp, få slippe..
Slik går det hele tiden..
Er ikke det helt greit ?
Eller er det ikke lov å føle slik ?
Skal man presse bort De "fæle" tankene?

Jeg har ingen fasit.
Jeg vet alle strever inni mellom,
Noen mer enn andre..
Og det eneste jeg vet er rett,
Er at andre må respektere det.
Man trenger å bli sett og hørt,
Uansett hvordan man har det.

Nå er jeg som sagt hjemme.
I morgen har jeg vært hjemme i 1 uke.
Nei, jeg kan enda ikke være supermamma..
Men jeg er her.
Sofaen er uendelig mye bedre enn sykehussenga!!

Fra sofaen kan jeg se og høre barna mine.
Jeg har ett fang og en armkrok som blir flittig brukt.
Jeg kan krabbe inntil min kjære,
Og jeg kan sove i fanget hans når ungene har lagt seg.
Jeg kan være en mamma, en syk mamma, men en mamma.

Er ikke det bedre enn å ikke være her ?
Jeg syntes iallefall det er uendelig godt.
Kos, latter, stemmer, krangling, lek, og tid sammen.
Jeg er så heldig, og jeg er virkelig glad for å være tilstede.
Selvfølgelig gleder jeg meg til å fungere bedre,
Jeg klarer nesten ikke å vente til jeg kan være normal igjen..

Inntil videre får jeg være takknemlig for å være her,
For alt jeg er så heldig å ha i livet mitt.

Takk alle dere som holder ut <3
Holder ut sykdom, følelser som raser,
Gode og onde dager.
Takk <3

Til slutt vil jeg si litt om helsa mi nå;
Det går stort sett fremover.
For en uke siden gikk jeg på STORE mengder smertestillende.
Nå har jeg redusert så mye, mye mer enn jeg hadde sett for meg,
På så kort tid..
Jeg får enda noen turer med magesmerter.
Men det er sjeldnere og sjeldnere for hver dag.
Jeg er uendelig sliten enda.
Av og til tvinger jeg meg selv til å gjøre småting,
Som å brette klær eller rydde ut av oppvaskmaskinen.
Det er der jeg er nå.
Myyyye sofa altså.
Noen ganger kjennes kroppen så mørbanket,
At det kjennes ut som om jeg ligger på harde planker,
Når jeg ligger på sofaen eller i senga.
Men stort sett går det fremover.

Ta vare på hverandre,
Og sett pris på det du klarer
Og det du har!!!

Klem fra meg :)

Orker ikke mere..

Hva nå?
Jeg orket ikke mere.. jeg er så ferdig. Jeg er så svak og sliten at tårene bare triller.

Men Nei, samfunnet sier
Du skal ha det bra.
Du skal gi på, når det ikke er mer å gi.
Så hva da ?
Det er tomt..

Jeg må hjem.
Jeg må hjem til mine.
Barna mine og kjæresten min.
Jeg MÅ hjem.

Jeg trenger det mer enn noe annet. Jeg trenger å høre latter og gråt.
Jeg trenger å bli holdt, klemt og bli passet på.

Det er så lenge siden vi hadde alene tid, jeg og kjæresten..
Jeg husker faktisk ikke sist.
Bare 2 min alene...?
Er det for mye ?

Flinke, gode kjæresten min..
Som jeg savner den mannen!

Lasse, du er fantastisk i alt du gjør. At du fremdeles står like sterk ved min side er så beundringsverdig! Uten deg hadde jeg aldri holdt ut. Du elsker meg for den jeg er, tross alle mine laster. Jeg elsker deg for det. Jeg elsker deg for at du er den du er.
Barna våre er så heldige som har en så fantastisk pappa å se opp til. De har det beste forbildet noen kunne ønsket seg!
Takk, kjæresten min, for alt du gjør for oss!
Jeg elsker deg !

♡♡♡

Livet på intensiven

3 uker..
3 uker på sykehus..
3 uker på intensiven..

26. November ble jeg innlagt.
I dag er det 16. Desember.
8 dager til jul.
Og jeg ligger enda på intensiven..
Hvor tragisk er ikke det ?

Det er snart jul.
Jeg får ikke muligheten til å ut å handle julegaver i år.
Jeg får ikke muligheten til å gå i handlegatene å se alle julelysene.
Jeg får ikke muligheten til å ta med barna mine på førjulsfestligheter.
Ingen pynting av juletre, ingen bakst av julekaker..

Jeg kommer nok ikke hjem til jul.
I år blir det nok julefeiring på sykehuset..
Det blir ingen dress og kjole på julaften..

I år blir det nok sykehusklær,
Smertestillende,
Målinger av blodtrykk, puls, metning..
Blodprøver,
Legevisitt,
Vaktskifte...

Men i år har jeg fått noe få andre får..
Jeg har fått livet.
Jeg har fått leve.
Jeg har fått livet i gave.

Sammen med det har jeg også fått opp øynene.
Tenk hvor heldig jeg er..
Heldig som har familie som elsker meg.
De er der for meg, og elsker meg for akkurat den jeg er.

Selv om jeg er langt fra perfekt,
Selv om jeg feiler og skulle gjort mye annerledes,
Er den der for meg og elsker meg akkurat like mye fordi.

Denne høsten har vært grusom.
Det har vært De værste månedene i mitt liv.
På samme tid som jeg har funnet en kjærlighet,
Og omsorg som jeg ikke anet fantes i meg..

Det har vært så mange såre og bitre tårer,
Og gode latterkuler som har vært ekte og gode.
Lange, dype samtaler,
Stille, gode stunder,
Og sist, men ikke minst gjenforening.

Jeg hadde lyst til å skrive noen ord til hver enkelt som
Betyr ekstra mye i en vanskelig tid, men det ble forferdelig vanskelig
Å skulle sortere hvem som skulle få noen ord og ikke, så det dropper jeg.

Men, tusen takk, dere vet selv hvem dere er. Takk for alt ♡

Ellers, det er lov å gråte litt også. Det er greit å ha det litt vanskelig.
Livet er urettferdig.
Og følelser er lov å ha. Både gode og vonde.
Få det ut.

Men husk å le litt også.
Det gjør godt.

Klem fra meg:)

Ny uker, nye kamper..

Mandag morgen fikk jeg akutte magesmerter.
Det hjalp ikke med de smertestillende som pleier å hjelpe for alt.
Og det var rett og slett så vondt at jeg ble desperat.

Jeg ringte fastlegen, og hun sendte sykebil mens jeg snakket med henne.
Jeg fikk pakket noen ting og var akkurat klar da ambulansen stoppet utenfor døra.

Kom meg inn i bilen og fikk lagt meg på båra, og det første de gjør er selvfølgelig en ekg. (Sjekk av hjertet). Når de fikk bekreftet at det så fint ut var det å starte kjøreturen.

Rimelig kjapt ringer de til fastlegen for å høre hva hun tror det kan være, så de fikk en anelse om hva slags hastighet de skulle kjøre i.
Også for å høre hva de fikk gi meg av smertestillende - da morfintablettene jeg hadde tatt ikke hjalp..

Fastlegen fryktet det kunne være det samme som sist. Sepsis. (Blodforgiftning)
Så det var bare å kjøre på.
I tillegg fikk de beskjed om at det var ingen grense på hva de kunne gi av smertelindring.

Veneflon var det bare å gi opp.
De som jobber i ambulanse er ordentlig flinke til å stikke.
Men årene mine er rett og slett ikke samarbeidsvillige så han måtte gi opp stakkars..

Så da ble det morfinsprøyter i overarmen i stede.
Heller ikke det hjalp noe særlig, og jeg lå i rimelig store smerter hele veien.
Heldigvis kjørte de full utrykning så turen tok ikke så lang tid.

Når jeg kom inn på akutten var planen at jeg skulle ha CT, for å se hva de magesmertene kom av.
For å ta CT må man ha grønn (stor) veneflon inni albuen.
Igjen, De fikk ikke til å treffe årene.
Anestesilege ble tilkalt og med ultralyd-apparat som hjelpemiddel var dette siste håp om å få det til.

Etter nærmere 20 stikk og ingen treff måtte anestesilegen også gi opp.
Foreløpig måtte hele CT'en settes på vent.
Jeg fastet selvfølgelig også, for visst det var noe som måtte opereres måtte jeg være klar så fort som mulig..

Fikk inn en vanlig veneflon oppe på hånda så jeg i det minste kunne få morfin og væske.
Fremdeles var det ingen tak på hvor mye jeg kunne få av smertestillende. Selv om de ikke tok alle smertene, tok det iallefall toppene.

Det var en lang dag.
Mye vondt og mye venting og ingen mat og drikke.
Da kvelden kom og de fant ut av at CT MÅTTE jeg ha, drakk jeg til slutt kontrastvæska og CT kunne bli tatt..

Stomien virket heller ikke. Det kom ingenting ut i posen hele dagen. Så håpet mitt var at det kun var en forstoppelse som gjorde alle disse smertene.
Forstoppelse er kjempe vondt! Og det kunne jo passe, siden posen uansett forble tom.

Midt på natta, kom legen inn med CT-svarene.
Det var funn.

• tarmen hadde utposning og var klappet sammen. (Begge deler på forskjellige steder). Dette forklarer hvorfor posen var tom hele dagen.
> det i seg selv kan gi kjempe smerter..
• jeg hadde flere blodpropper i tarmen.
> det i seg selv kan gi kjempe smerter..
• jeg hadde blodpropp i området der livmora skulle vært.
> det i seg selv kan gi kjempe smerter..
• jeg hadde blodpropp i årer til levra. Så deler av levra er død.
> det i seg selv kan gi kjempe smerter..

Så, at jeg har smerter er iallefall enkelt å forstå.

Jeg fikk drikke noe medisin greie som skulle åpne opp tarmen igjen.
Man kan sammenlikne det med å helle Plumbo i en tett vask.
Jeg drakk denne "hostesaft-flaska" tom og ikke lenge etter var magen på gang igjen.

Røntgen ble også tatt denne natta og bekreftet at magen var på gang..

Det ble dårlig med søvn og svært mye tanker denne natta. Duppet av ett par timer på morgensiden.
Når jeg våknet var alle smerter forduftet. Det fantes ikke noe igjen. For en fryd!!

Dette var altså tirsdag morgen.

Denne morgenen startet jeg selvfølgelig på behandling av blodproppene også.
2 sprøyter hver dag.
1 morgen og 1 kveld.
Med blodfortynnende.

Hvor lenge jeg skal gå på de, vet ingen. Kanskje alltid ?
Hvor lang tid det tar før de har tatt knekken på de blodproppene som allerede er der, vet heller ingen.
Pluss at nå skal det svært mye til for å danne nye blodpropper. Det skal strengt talt ikke skje..

Legen var litt i tvil om hun ville holde meg på sykehuset i ett døgn til, bare for observasjon eller om jeg fikk dra.
Men siden jeg ikke hadde noe som helst vondt og visste jeg skulle dra til Oslo om noen få dager, var jeg mer enn klar for å hjem.
Jeg trengte disse dagene sammen med de hjemme.
Og legen var i grunn enig i det. Det var viktig med familietid, nå før jeg skal legges inn på nytt.
Vi vet jo ikke hvor lenge jeg må bli i Oslo heller..

Så jeg dro hjem.
Helt smertefri, med blodfortynnende sprøyter og klar for noen dager med kvalitetstid.

Snille kjæresten min lagte middag til oss, Som vanlig. Jeg satt hos han på kjøkkenet og vi kjaste mens ungene gjorde sitt rundt om i huset.
Middagen ble spist og jeg var super sliten etter ei svært lang natt.
Så jeg slang meg på sofaen og sov i 2 timer etter middag.

Våknet opp.
I kjempe smerter!!
Igjen..
Ikke helt likt til å begynne med, så hadde ett håp om at det skulle gi seg..
Etter som timene gikk skjønte jeg at det var samme type smertene som dagen før..

Nå hadde jeg også smerter i det ene beinet. I venstre legg. Kjempe vondt!! Jeg klarer ikke å trykke på flat fot, må gå på tå på dette beinet.. ikke helt normalt.

Jeg ønsket så inderlig høyt å være hjemme.
Det var så vondt å måtte skuffe barna mine med å dra igjen..
Jeg brukte en del tid på kvelden med å forberede gutta på at mamma kanskje ikke var hjemme når de kom fra skolen dagen etter..

Natta gikk og morgenen kom, og smertene var der enda.
Jeg ringte inn til sykehuset for å høre hva de tenkte om det hele..
Og det var som jeg fryktet. De ønsket meg tilbake.
Så da var det bare å pakke bagen (igjen) og få Lasse til å kjøre meg inn igjen.

Så fra onsdag til torsdag lå jeg på obs post (observasjon). Fikk mitt eget avlukke med egne vegger og dør, Så hadde heldigvis mer privatliv enn de andre der..

Torsdag ble jeg flyttet til pasienthotellet.
Nå i helga er hotellet stengt så nå ligger jeg igjen på kirurgisk avdeling. Samme som natt til tirsdag.
Ble tatt godt i mot av kjente ansikt da jeg kom hit i dag.

Smertene i magen og i beinet kommer av blodpropper..
Har som sagt startet på behandling for det, så det er ikke noe mer å gjøre enn å vente.
Vente på at proppene skal løses bort og forsvinne..

I mellomtiden er det å få godt med smertestillende så jeg skal slippe å ha så mye vondt.
Dette er igjen en utfordring. Det skal så mye morfin til for å bare ta toppene av smertene.

Torsdag kl 12 satte de på morfinplaster på meg. Ganske så høy dose også.
Frem til jeg får effekten det skal ha, får jeg tabletter i tillegg.
Har nå dobbelt opp, og gleder meg til plasteret gir meg den smertelindringen det skal, Så jeg kan droppe en del av tablettene.

Midt oppi alt som skjer fysisk med kroppen, kommer det også mye følelser og tanker.
Som jeg har skrevet mye om tidligere i blogginnleggene mine, så er det tøft å være syk.

Slik er det nå også. Nye utfordringer, ny informasjon å takle. Masse nytt hele tiden.
Nye følelser å takle. Ny redsel ..

Heldigvis har jeg noen fantastiske støttespillere rundt meg.
Uten dem hadde jeg aldri klart dette.

Meldingene, telefonsamtalene og besøkene er gull verdt!!
Jeg gjør det jeg kan for å holde humøret oppe og ha humoren på plass. Og de som er rundt meg og får meg til å smile og le, og får meg til å tenke på andre ting en sykdom og smerte.. DET betyr mye det!!

Ett smil og latter kan gjøre noe med hele dagen min.
Takk, dere som får meg på andre tanker.
Takk, dere som stiller opp og hjelper meg/oss!
Takk, dere som får meg til å smile og le.

I går, lørdag, reiste jeg hjem igjen fra sykehuset. Måtte hjem for å bytte klærne i kofferten. Få noen få timer hjemme før jeg skulle reise i dag.

I dag, søndag, kjørte Lasse og Henrik meg til Oslo.
Nå ligger jeg på Gaustad hotell. Skal legges inn på Rikshospitalet i morgen tidlig. Starte opp på medisiner.
Medisinene jeg skal starte opp med er en type cellegift. Mange går på disse.
Dosene jeg skal starte opp på har de aldri gitt ut før. Derfor må jeg bli her på sykehuset for å se at kroppen og hjertet tåler det..

Med hodet fullt av tanker, savn og følelser skal jeg nå prøve å få meg noe søvn.

Klem fra meg:)

Plutselig kan livet være over

Aldri har kroppen vært så sliten og ødelagt som nå..
Selv om jeg for det meste hviler kjennes det ut som om at jeg har løpt maraton hele tiden.
Jeg ligger for det meste på sofaen og det er ikke mye jeg orker/klarer og gjøre.

Ikke bare er kroppen sliten, den er også svak. Jeg klarer ikke å åpne ei brus, jeg bruker rullator/litt krykker for å gå.
Jeg må prioritere hver dag.
Om jeg velger å dusje en dag, må jeg velge vekk noe annet.
Jeg kan ikke gjøre flere daglige gjøremål på en dag.

Det som de aller aller fleste ikke tenker over at de en gang gjør, er slikt jeg nå må planlegge. Alt er utmattende og alt må jeg vurdere om er riktig å bruke energi på, Akkurat denne dagen.
Bretter jeg klær, kan det være jeg må droppe å hjelpe til med kveldsstellet til Mathias..

Så, det går sakte. Altfor sakte.
Og det er deprimerende!!
Jeg vil også stå opp og kle meg, delta i frokost og sende ungene av gårde til skolen. Jeg vil levere i barnehage. Jeg vil gjøre alt det som alle andre ikke tenker over at de gjør en gang.
Men jeg er på sidelinjen enda..
Her vil jeg nok være ei god stund til.

Jeg gjør så godt jeg kan. Selv om jeg ikke kan gjøre gjøremålene helt alene, syntes jeg det gjør godt å kunne delta i det minste.
Jeg vil gjerne sitte ved kjøkkenbordet og hjelpe med lekser. Jeg kan godt skrelle poteter, eller sitte i sofaen og brette noen klær.

Men ikke alt. Og ikke alene. Jeg må som sagt velge. Og jeg må ha hjelp.

Tenk, hvor heldige dere er!! Dere som lever hverdagen. Dere som står opp og tenker over "lys eller mørk jeans i dag".
Dere som leverer i barnehagen for å kjøre videre til jobb.
Dere som kanskje har fri denne dagen og som setter på en maskin med klær, før dere tar husvasken mens resten av familien er ute av hus.
Du lager kanskje en ekstra god middag også, så hele huset lukter nystekte kjøttkaker når resten kommer hjem.

Du fikk til og med ett par timer til å slappe av på sofaen. Selvfølgelig var det ikke noe på TV, så du så ett par kjedelige episoder med dr. Phil før du gikk i gang med middagshandling..
Det var ikke noe gøy med dr. Phil uansett

Jeg vet, jeg ser de samme episodene hver dag. Og noen av dem har nå sett mange ganger. Lite spennende til slutt. Men jeg har ikke så mye valg..  Jeg er lenket til sofaen, og da må jeg velge TV foran en grå vegg.. rett og slett ellers blir jeg sprø..

Tenk å kunne reise seg og slå av den tv-en fordi jeg hadde jo mye annet å gjøre. Noe som er nyttig, nødvendig og betyr noe!

Vær så snill, sett pris på det du kan!! Du vet aldri hvor lenge du kan gjøre tingene du ikke tenker på. Stopp opp en gang inni mellom å tenk etter over hvor heldig du er!!

Det å dusje barnet sitt er ingen selvfølge!! Det er en gave!
Sett pris på øyeblikkene. Sett pris på hverandre og alle små hverdagsøyeblikk!!

Vær så snill, sett pris på det du kan!! Du vet aldri hvor lenge du kan gjøre tingene du ikke tenker på. Stopp opp en gang inni mellom å tenk etter over hvor heldig du er!!

Det å dusje barnet sitt er ingen selvfølge!! Det er en gave!
Sett pris på øyeblikkene. Sett pris på hverandre og alle små hverdagsøyeblikk!!

Man vet aldri.
Plutselig en dag kan det snu og da vil du angre på at di små viktige øyeblikkene faktisk var livet.

Jeg kan ikke delta noe særlig som sagt.
Jeg observerer, og jeg er tilstede. Men Gud å heldig jeg er som får være det. Jeg får se barna og mannen min hver dag. Jeg får kos og nærhet hele tiden. Jeg får høre latter, stemmer, skriking, krangling , søte ord og ikke minst "Jeg er glad i deg mamma". Jeg er her med de jeg elsker.
De har mamman rundt selv om hun nå ikke er i stand til å gjøre.

Jeg elsker guttene mine.
Det er dem jeg lever for.
Kjærligheten her i huset har aldri vært sterkere!
Det gjelder for store og små. Vi har lært hvor skjørt livet kan være. Vi vet det kan snu fort og plutselig er vi kanskje 4 i stedet for 5.

Vi bruker tid sammen, vi elsker hverandre og bryr oss om hverandre. Mer enn noen gang før.

Ingenting er mer viktig enn de du er glad i. Vis dem det, så ofte du kan. Fortell hverandre dere elsker dere.

Tenk over hvor heldig akkurat du er!!
For det er jeg ❤

Klem fra meg:)

Jeg har stomi

En av mine største frykter her i livet har vært å få stomi. Utlagt tarm. Pose på magen.. kall det hva du vil.

Ikke lenge før jeg ble innlagt hadde jeg en samtale med mamma om dette.. Jeg sa jeg heller vil dø enn å få stomi.

Vel.. nå skal jeg fortelle hva som har skjedd..

Jeg hadde en planlagt operasjon 5. September. Jeg skulle ha ut livmora, siden jeg hadde det kreftviruset.
Det ble kikkhulloperasjon og selve operasjonen gikk bra. De la inn epidural så jeg skulle slippe så mye smerter i dagene etter.

Vel, jeg fikk så store smerter. Crp steg (tror jeg også fikk feber). Crp var opp i mot 500. Magen blåste seg opp. Blodtrykket sank dramatisk og hjertet begynte å svikte.

De måtte hasteoperere.
De visste ikke hva som var galt, men noe var det..

De kuttet opp hele magen min og fikk se at hele tykktarmen var råtten. Den måtte ut og bort. Blodforgiftning og hjertesvikt gjorde at det ikke kom blod til tarmen.

Etter operasjonen ble jeg holdt i kunstig koma. Og flydd til oslo.
Etter 6 dager i koma ble jeg våknet. Lite visste jeg at jeg hadde vært i koma. Ikke visste jeg at jeg var i Oslo. Ikke visste jeg at jeg hadde operert. Ikke visste jeg at alle var sikker på at jeg skulle dø. Ikke visste jeg at jeg hadde fått stomi.

Vel stomien reddet livet mitt.
Jeg burde vært kjempe glad for at jeg hadde den.
Vel, jeg syntes det er kjempe tøft. Jeg klarer ikke helt å forholde meg til den. Enda..

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å skrive et innlegg om den en gang.. Men nå gjør jeg det. Så.. ja..

Jeg skulle vært død nå

Etter jeg kom tilbake til Kristiansand har jeg fått flere besøk av leger. Spesielt på kveldstid.
Egentlig uten grunn.
De vil se med egne øyne at jeg er der jeg er.

Det samme gjentar seg; de trodde ikke jeg ville overleve.

Senest i kveld fikk jeg besøk av en lege. Legen som utførte den første operasjonen min. Legen som skal fortsette å følge meg opp videre.

Det å få høre om og om igjen at jeg virkelig har stirret døden i ansiktet.. Det er tøft. Skummelt.
For jeg vet det kan skje igjen.

De trodde aldri sykdommen min kunne bli så aggresiv. De har lest om det. Så Jo, alle har visst det. Men at den så og si skulle ta livet mitt, Så plutselig var det ingen som kunne se for seg.

For det er sykdommen min, Behcets, som har gjort alt.

Det har satt deg på de indre organene. Blant annet hjertet. Det som er farligst av alt.

Før jeg reiste fra riksen spurte jeg overlegen; "nå som det har skjedd en gang, er det fare for at det vil skje igjen?"
"Det har ikke skjedd en gang. Det skjer. Du har fått det på indre organer. Det er der for å bli. Vi behandler deg nå som en dødelig pasient"
Var svaret jeg fikk. Disse ordene har jeg tenkt mye på etterpå.

Jeg har fått en hjertesvikt. Det har satt seg på indre organer og jeg er en dødelig pasient.

Heldigvis døde jeg ikke denne gangen. Det har vært dager hvor jeg har ønsket meg død. Smertene har herjet og kroppen har vært ødelagt.
Men jeg håper jeg kan leve lenge til.

Det å få en dødelig sykdom er ikke enkelt. Jeg unner ingen å høre de ordene.
Jeg unner ingen å gå igjennom det Jeg har gått igjennom de siste ukene. Det har vært ett rent helvette, for både meg og familien.

Jeg har svevd mellom liv og død. Familie og legene var sikker på at jeg kom til å dø. De hadde det kjempe tøft. Nå er det min tur til å ha det tøft. Nå kommer etter reaksjonene...

Besøk av ungene

I dag har endelig guttene mine kommet til Oslo for å besøke mamman sin. Jeg har jo ikke sett de på mange uker. De så meg da jeg lå i koma, men det husker jo ikke jeg.
Denne dagen har jeg nytt og jeg gleder meg til flere timer med mine i morgen. Oppholdet i Oslo nærmer seg slutten og legene mener jeg er snart frisk nok til å fortsette behandling på ssk. Det skal bli så godt å komme hjem. Eller "hjem". Jeg må inn på ssk for videre innleggelse og behandling. Deretter vil jeg tro det blir rehabilitering. Jeg er så svak i kropp at det er en skam.

Det er knall tøft! Respekter det.

Hei dere..

Nå er det veldig lenge siden jeg skrev ett innlegg her..
Det er rett og slett fordi jeg ikke har klart å skrive noe.
Jeg har hatt en tøff periode.

Så mye smerter, og tomt med energi.
Hver dag er en stor kamp.
En kamp mot smertene, og en kamp mot tankene.
En kamp mot energien, og en kamp mot kroppen.

Noen dager gråter jeg så mye, at jeg føler jeg ikke har flere tårer igjen.
Jeg gråter fordi jeg har vondt, fordi jeg er sliten, fordi jeg vil så mye mer og fordi jeg vil slippe.

Ja, jeg skriver jeg vil slippe.
Slippe hva ? - Tenker sikkert noen..

Jeg vil slippe smertene.
Slippe ett liv fylt med smerter og dårlig samvittighet.
Jeg vil slippe å være så sliten at ord ikke kan beskrive det.
Jeg orker ikke tanken på at det alltid skal være slik.
For det klarer jeg ikke.

Til tirsdag skal jeg legges inn på sykehuset.
Jeg skal ha ut livmor og livmorhals. 
En stor operasjon, og jeg blir satt enda mer tilbake i ca 8 uker.

Denne operasjonen skal jeg ta fordi legene i London mente dette var viktig. 
Dette hastet..
Jeg har HPV virus. 
Kreftvirus.
(SJEKK DEG!!!!)

Behcets trigger viruset til å utvikle seg fortere.
Viruset trigger Behcets til å være enda mer aggressiv. 

Så de mente jeg måtte operere ut livmor og livmorhals.
(Selv om legene her mener jeg ikke blir kvitt viruset uansett)

Var på sykehuset for rett over 1 uke siden hvor vi snakket om operasjonen.
Jeg skulle bli prioritert først. 
Jeg sto høyest på lista.
Men operasjonssalen var full ei stund fremover..

I går ringte de fra sykehuset og ville ha meg inn til tirsdag.
Så det gikk veldig mye fortere enn forventet.
Heldigvis..

Jeg gleder meg til hele prosessen er over.
Men jeg gruer meg til selve prosessen.

Enda mer smerter, Enda mer dårlig samvittighet.
Heldigvis vet jeg at den type smerte sakte men sikkert går over.
Den forblir ikke resten av livet.

Jeg har dårlig samvittighet for å leve.
Jeg føler meg som en byrde.
En byrde som aldri får gjort det jeg ønsker.
Alt må planlegges rundt helsa mi.
Vi går glipp av ting fordi jeg er for dårlig.

Kjæresten min og barna våre går glipp av ett verdig liv.
De må hele tiden ta så mange hensyn.
Og det er så sinnsykt smertefullt!
Jeg røver fra dem så mye!!

Jeg har dårlig samvittighet for å tenke at det beste hadde vært om jeg døde..
Barna mine måtte vokse opp uten mamman sin.
Kjæresten min måtte leve livet uten den han elsker.
De ville alltid ha levd med ett stort savn.

Jeg lurer på hva som er best for dem..

Det ender opp hver gang på at de har det vel bedre med mamman og kjæresten sin.
De kan se meg, være nær meg og snakke med meg.
Jeg kan kose og klemme de hver eneste dag (bortsett fra når jeg er innlagt).
De kan gråte i fanget mitt, de kan gjøre ablegøyer mens de ler seg i hjel.
Jeg kan trøste, kose, le, tøyse, lytte, gi dem all omsorg og kjærlighet jeg har.

Og det er derfor jeg enda er her.
Fordi jeg elsker de høyere enn meg selv.

Hver morgen tenker jeg at jeg skal holde ut en dag til,
Fordi jeg trenger dem og de trenger meg.

Når smertene herjer og jeg føler jeg knekker i 1000 deler,
Har jeg dem.
De er der.

Så jeg holder ut fra dag til dag..


Jeg ber om at de som ønsker å skrive;
"Du er så sterk" ol.
Ikke gjør det. 
Vær så snill.
Jeg er ikke sterk nå.
Og det må jeg ha lov til..


Jeg er helt knekt,
Sliten og utmattet.
Og det trenger jeg at dere aksepterer og respekterer.

klem fra meg ...

Harde fakta!

Hva er kronisk sykdom ?
 - Kronisk sykdom er en sykdom som utvikles langsomt, er langvarig eller tilbakevendende.

Hvordan er det å få kronisk sykdom ?
 - De aller fleste vil svare at det er tøft å få kronisk sykdom.
Mennesker er forskjellige, og vi takler påkjenninger på forskjellige måter.
Veldig mange opplever ett tap når man får en kronisk sykdom. 
Det er derfor viktig å la seg få lov til å sørge. 
Noen kan reagere med sinne, sorg og frykt.
Andre kan reagere med lettelse.

Noen mennesker aksepterer forandringen, og gjør det beste de kan med hva de har.
Andre sliter med å finne aksept. Det kan være vanskelig å godta at livet forandres.

Det er viktig å forstå at ingen opplever kronisk sykdom likt.
Det finnes utrolig mange kroniske diagnoser.
Selv mennesker med like diagnoser opplever sykdommer ulikt.
Ingen mennesker er like, og slik er det også med sykdom.
Ingen opplever sykdom helt likt.

Sykdom utvikler seg ulikt fra person til person.
På samme tid takler personer sykdommen ulikt.

Hvordan leve med kronisk sykdom ?
 - Det er svært viktig med god informasjon.
Kunnskap er gull verdt.
Både for den syke, og for pårørende.
Selv med all informasjon i hele verden, er det også viktig og huske
at ingen opplever sykdommen likt.
Det som står på nett, trenger ikke nødvendigvis å stemme 100% for den som har diagnosen.

Kronisk sykdom rammer ikke bare personen som har diagnose.
Det rammer alle rundt.
Først og fremst de nærmeste;
De som bor sammen med den syke.
Men også andre rundt;
Familie, slekt, venner, naboer, evt kolleger. 

Det finnes mange måter å mestre det på.
Ingen måte er riktig, og ingen måte er feil.
Det som virker for noen trenger ikke å virke for alle.
Det er en livslang læringsprosess.

Den syke lærer ofte noe nytt om sykdommen og om seg selv hele tiden.
Det kan dukke opp nye symptomer, Nye tilleggssykdommer.
Det kan dukke opp nye følelser, 
eller nye måter å håndtere ting på.

Ofte kan kronisk sykdom være vanskelig.
For mange diagnoser er skjult.
Det vil si at man kan ikke alltid se på den syke at vedkomne er syk.
Andre kan ha vanskeligheter med forståelse, sympati, eller det å sette seg inn i andres situasjon.

Kroniske syke forventer ofte at alle skal forstå, 
At andre skal vite hvordan man har det - eller i det minste forsøke.
Man trenger aksept og respekt. 
Her er det også viktig å snu litt på det.
Kroniske syke må forstå at friske personer faktisk ikke kan sette seg inn i det.
De kan ikke vite hvordan det er.
Vi må respektere og akseptere det!

Igjen sier jeg det; informasjon er gull verdt!
Åpenhet kan være viktig.
Fortelle de rundt hvordan man egentlig har det.
Hva som skal til for at livet kan bli enklere.

Ikke alle kan jobbe!
 - Det å være i arbeid gir inntekt.
Men det gir også en identitet. 
Man bidrar til samfunnet.
Man er en del av et fellesskap.
Det er den måten mange er sosiale på.

Når man mister muligheten til å jobbe,
Er det enda et tap.
Man mister mye av seg selv.
Man blir ensom, og føler man ikke bidrar med noe.
Mange føler at de blir en belastning. 

Mange nye følelser kan dukke opp.
Noen kan føle tap, sorg, dårlig samvittighet osv.
Mens andre føler lettelse, glede og frihet.
Igjen er det ingen av delene som er rett eller galt.

Det aller viktigste er å respektere hverandre.
Aksepter at ikke alle er like.
Selv om noen kan klare å jobbe og fungere normalt med en type diagnose,
Er det ikke slik for alle med samme diagnose.

Ingen har valgt å bli syk.

Mange mennesker lever med smerter.
Ikke alle får diagnoser.
Ikke alle blir tatt på alvor, ikke alle blir trodd.

Ca. 19 % av voksne europeiske mennesker er plaget av smerter som er av graden
moderate til alvorlige smerter.
De fleste med kroniske smerter syntes smertene styrer livet deres,
reduserer livsglede og livskvalitet,
Og svært mange sliter med både jobb og sosial-liv. 

Smertepasienter får ofte tilleggsproblemer som 
Søvnmangel, konsentrasjonsproblemer og kronisk tretthet.

 

Det finnes mer enn kreft.
Det finnes andre alvorlige og farlige sykdommer.
Alle har behov for å bli tatt på alvor.
Ikke bare dem med kreft.

Mange som har alvorlige sykdommer,
dødelige sykdommer,
er redde for å klage.
De er redde for å høres "sytete" ut.
Fordi det er andre der ute som har kreft.

Jeg vet om mange kroniske syke som skulle ønske de kunne bytte.
Bytte diagnose med noen som har kreft.
Fordi da blir man hørt. 
Da får man hjelp, man får støtteapparat og man blir sett.

Trist det skal være sånn. 
Men sånn er det altså.


Vel, det var det, for nå.

Klem fra meg :)

Jeg er der. På sidelinja.

I sommer har vi fått gjort masse med ungene. Når Lasse startet ferien, reiste vi til ett feriehus i Sverige.
1 uke var vi der, og vi fikk besøkt Liseberg og Daftø i tillegg til shopping og småturer.

Når vi var i Sverige fikk vi også besøk av mamma m/fam. Noe vi alle satte kjempe pris på!

Når vi kom hjem ble jeg kjempe dårlig, og det var da jeg fikk meg en innleggelse.
Noen dager etter jeg kom ut så vi på værmeldinga at det kun var drittvær de neste dagene.

Vi gikk inn på nettet og leitet etter noe å finne på.
Dagen etter dro vi til Danmark. Der lå vi på feriesenter i 2 netter.
Før vi dro hjem fikk vi besøkt mange i familien til Lasse som har feriehus der. Kjempe koselig!!

Nå på tampen av ferien, skulle mellomste på besøk hos besteforeldre og minsten hos tante og onkel.
Så vi overrasket eldstemann med hotell i Stavanger og en hel dag i kongeparken.

Gutten har altså kost seg ekstremt mye med kun mamma og pappa. Han strålte fra morgen til kveld!!

Så i hele sommer har vi omtrent vært på farten.

Ja, jeg har vært med.
Jeg har vært til stede.
Men det er begrenset hvor mye jeg har deltatt.
Jeg blir ofte stående på sidelinja. Ser på at de andre lever.
Jeg orker ikke å gjøre så mye selv, så jeg er heldig som har min kjære som gjør nok for oss begge.

Det er selvfølgelig vondt, Og ikke klare alt. Men jeg er nå her. Jeg gjør det jeg kan. Og akkurat nå for vi si oss fornøyd med det.

Dette blir ett kort innlegg.
Jeg har smerter og vil krølle meg sammen og sove litt før sykehustime med minsten i morgen.

Men før jeg avslutter vil jeg skrive noen ord til min kjære;

Tusen Takk, for at du gjør alt jeg ikke kan.
Takk for at du fyller rollene til en pappa og mamma.

Takk for at du er der for meg, og gjør dagene mine enklere og lysere.
Du får meg til å le når jeg er på gråten.
Du lar meg være meg.

Takk for at du enda er min, selv om jeg er en stor skuffelse.
Du er der for meg, selv om jeg ikke alltid fortjener det.

Jeg håper du en dag får alt du fortjener. Jeg håper du en dag får litt igjen for alt slit og pes jeg utsetter deg for.

Jeg beklager for at jeg er en byrde, for at jeg gir deg bekymringer og for at jeg ikke strekker til.

Jeg er deg evig takknemlig!
Jeg elsker deg over alt! ♡

Klem fra meg:)

Ny innleggelse..

Jeg har vært litt tom for ord i det siste.
Siden jeg skrev sist, har jeg hatt nok en innleggelse.

Jeg fikk ikke i meg tørt eller våt og fikk ikke til å snakke en gang.
Så da fikk jeg meg noen netter på sykehuset. Væskebehandling, smertelindring og sovemedisiner.

Før og etter har jeg forsåvidt vært sånn tålig god. 90% iallefall.
Mer enn det kan jeg jo ikke forvente.

Merkelig det der; Når man har vært så mye syk over så lang tid.. man bare godtar at 100% gode dager aldri mer kommer til å eksistere..
Godta er vel feil å si, men man må bare ikke forvente noe mer..

Jeg er utrolig sliten om dagen.
Selv om jeg gjør så godt jeg kan for å henge med.
Mann og barn har ferie og jeg forsøker så godt jeg kan.
Jeg ønsker å delta på så mye jeg bare kan.

Kroppen er så sliten av smerter. Av følelser som holdes inne. Av å ikke få god søvn. Av å leve i redsel for når neste smerteøkt kommer å tar meg

Det er smerter som ingen kan forestille seg. Det er smerter som ingen vil tro på, før de selv har opplevd dem.

Og etter ei stund, blir man så desperat etter å slippe smertene.
Man er villig til å forsøke alt for å slippe..

Hver gang jeg får en ny periode med smerter, håper jeg at jeg kan få slippe.
Ikke bare slippe smertene, men slippe alt.
Slippe å pines, slippe og pine de jeg er glad i.

Man orker bare ikke mer.
Etter mange år med lidelse og tortur, er det til slutt bare nok.

Ett blikk på mine barn
Ett blikk på min kjære
Og jeg finner igjen ny kamplyst.

Noen dager gråter man så fort man snur ryggen til de rundt.
Så fort man er i ett rom alene så hulker man.

Rett og slett fordi jeg er livredd.

Livredd for ny runde med smerter.
Livredd for ett liv i smerter og tortur.
Livredd for å dø.
Livredd for å leve.

Ja.. kronisk sykdom er noe jævla herk!!
Kronisk smerte kan dra en viss plass!

Klem fra meg:)

Sykehuset i England

Fredag 30. Juni.

Vi hadde vekkerklokka på, og gjorde oss klare for en lang dag.
Jeg var så nervøs. 
Dette var det jeg hadde ventet så lenge på.
Dette var dagen hvor jeg fikk vite om det fantes håp igjen.

I følge Google var det bare en liten spasertur unna,
Så kvelden før gikk jeg ned i resepsjonen på hotellet og ba dem avlyse Taxien vi hadde bestilt. 
Vi begynte å gå, men det tok ikke lange tiden før vi ble veldig usikre.
Vi spurte ei om veien og ho begynte å peke i retninga vi kom fra.
Da ble vi ganske så stressa, og kom oss tilbake til hotellet og ba dem bestille taxi for oss likevel.

Klokka var 8.30 når de ringte etter taxi. 
Den skulle komme etter 10 min.

Klokka tikket og panikken steg.
Jeg hadde time på sykehuset kl 9.00.
I brevet sto det at dersom jeg kom for sent var det ikke sikkert de kunne ta i mot meg.

Ca kl 8.50 satte vi oss i taxien. 
Det tok 10 min å kjøre dit fortalte sjåføren oss.
Vi var så stressa, og på nippet til at tårene kom.

Vi fikk en fastpris, betalte før vi var kommet fram.
Sjåføren kjørte som gal gjennom Londons gater.
Suste av gårde på rødt lys.

I det han stoppet, hoppet jeg ut av taxien og løp.
Selvfølgelig havnet jeg i feil etasje og feil resepsjon til og begynne med.

Vi fant fram til slutt, og presis kl 9.00 leverte jeg papirene til resepsjonisten.

Jeg ble tatt godt i mot av en knall hyggelig gjeng.

Jeg var innom flere leger, og de fikk tatt 13 store glass med blodprøver.
Øyelegen fikk bekreftet at øynene mine er helt friske.

Alt ble gjennomgått.
Hvilke symptomer jeg har.
Hvilke tester og undersøkelser er tatt.
Hva testene og undersøkelsene fortalte.
Hvilke medisiner jeg har prøvd. 
Når jeg begynte og sluttet på medisinene, og hvorfor jeg sluttet.
Hele livshistorien ble fortalt.

De undersøkte meg fra topp til tå mens jeg var der.
Flere leger, og en professor.

Denne professoren var dyktig!
Hun kunne virkelig denne sykdommen.

Jeg fikk bekreftet mye jeg hadde mistanker om.
Snart er hele kroppen rammet, og det haster med å starte opp med medisiner.

Men jeg har jo HPV virus i livmorhalsen.
Det som kan utvikle seg til kreft.

HPV viruset er med på å gjøre Behcets aggressiv. 
Behcets får HPV viruset til å utvikle seg fortere.

Så det haster nå med å få bort det viruset.
Det må bort før jeg kan få starte opp med medisiner.
Det må bort helst nå!

 Men de hadde en plan over hvilke medisiner jeg kan prøve.
Heldigvis!!
Jeg fikk resepter på diverse mens jeg var der.
Disse må bare fastlegen omgjøre til Norske resepter.

Så, Jeg fikk altså mye nyttig informasjon,
Jeg fikk svar på mange spørsmål.
Jeg fikk vite at det ennå finnes håp.
Det er medisiner som skal prøves,
Når det viruset er blitt fjernet.


Vi var på sykehuset i 8 timer.
Vi fikk oss noe å spise før vi gikk tilbake til hotellet.
Jeg var veldig sliten.
Ikke lenge etter vi ankom hotellet kom smertene.
Jeg lå i store magesmerter.
Det var så vidt jeg klarte å kave meg opp på rommet,
Fra resepsjonen. 
Lenge ble jeg liggende å vri meg i smerter, 
gjorde så godt jeg kunne for å ikke skrike ut.

Det tok ei stund før jeg fikk tatt knekken på smertene,
Men det var vondt for meg å ha det slik foran mamma.
Og det var vondt for mamma å se jenta si i slike smerter.

Jeg skal til mitt lokale sykehus nå rett etter ferien,
Og da skal vi planlegge hva som skal skje - og når.

Jeg har allerede fått ny time til sykehuset i London også.
I Oktober vil de ha meg tilbake.


Jeg er virkelig takknemlig over å ha fått denne muligheten!
Det ga meg nytt håp.

Takk til alle som har vært med å bidra.
Takk til alle som hjalp til på en eller annen måte.
Takk til alle som heiet meg fram.

Stor klem fra meg :)

Reisen til England

Onsdag i forrige uke kjørte jeg hjemmefra på morgenen.
Kjørte bil til Vennesla, parkerte hjemme hos mamman min.

Videre derfra kjørte vi - Jeg og mamma - i mammas bil.
Vi kjørte til Sandefjord.
Videre fra Sandefjord ble det Fly direkte til Stansted flyplass i London.



På Torp (Sandefjord) ble jeg stoppet fordi de ønsket å ta narkotest av bagasjen min.
Og det gikk jo selvfølgelig kjempe fint.
Flyplassen i England er kjempe stor, så der er det tog for å komme seg til og fra togene fra selve terminalen.
Nå vi kom inn dit var det nok en passkontroll, og selvfølgelig funket ikke maskinen på meg så jeg måtte gå en lang omvei for å få sjekket passet mitt manuelt.
Nok en gang gikk det - selvfølgelig - veldig bra.

Fra Flyplassen tok vi tog for å komme oss inn til sentrum av London. 
På endestasjonen tok vi ei Taxi som skulle kjøre oss helt til Hotellet.

Det var en lang dag for ei som meg.
Helsa var ikke på topp, og jeg var nå sliten.
Det var blitt kveld og mørkt ute.

Vi fikk betalt den møkka sure taxi sjåføren, og kom oss inn i resepsjonen på hotellet.
Mens jeg snakket med den hyggelige mannen i resepsjonen leter mamma panisk etter telefonen sin i bakgrunnen.
Nå viste det seg at den hadde hun glemt i taxien. 
Inni telefonen var også alle kortene til mamma, pluss noen kontanter.
Vi betalte selvfølgelig med kontakter, og i store London var det umulig å spore opp en taxi igjen.

Ikke nok med dette, men hotellet hadde gjort en feil og dobbelbooket flere rom.
Så det var ikke sjans for oss å få overnatte der, selv om vi hadde bestilt lenge i forveien.

Vel, til nå gikk alt galt etter at vi ankom England. 
Vi var svært fortvilte, slitne og bekymret.

Vi møtte også 4 andre Nordmenn som heller ikke fikk rommet sitt.
Men de tok det med litt bedre humør enn oss selv.

Jeg ringte og ringte telefonen til mamma som lå i en taxi,
en eller annen plass i London. På lydløs - selvfølgelig.

Til slutt fikk jeg napp, og det var en svært hyggelig mann som svarte i andre enden.
(Med andre ord - ikke taxisjåføren)
Herremannen var tysk, presenterte seg selv, og forsøkte så godt han kunne å forsikre meg om at vi skulle få tilbake telefonen.
Vi endte opp med å få hans fulle navn, og adressen til hvor han jobbet - som var i London. Ikke langt unna.
Planen var nå å dra dit morgenen etter for å få hentet den.

I mens ringte hotellet vi hadde booket, rundt om i London for å finne en plass vi kunne sove.
De fant til slutt ett ledig rom til oss på ett 4stjerners hotell.
Crowne Plaza London var nå plassen vi skulle få overnatte.
Vi fikk gratis taxi dit, og når vi kom i seng var vel klokka nærmere 3 på natta.

Morgenen etter fikk vi spise en god frokost, før vi igjen fikk gratis taxi tilbake på hotellet vi egentlig skulle ha.
Etter innsjekk her, satte vi oss i ei Taxi og kom frem til riktig bygning hvor telefonen til mamma skulle befinne seg.
Det første vi legger merke til her var at det var vakter/sikkerhetsmenn over alt. 
Menn kledd i flotte svarte dresser sto utenfor bygningen, inni bygningen og var over alt.
Vi kom til resepsjonen, men ikke lenger. Derfra ringte noen sikkerhetsvakter videre opp, og ned kom en annen pent kledd dressmann.
Med seg hadde han telefonen til mamma pakket inn i bobleplast og en brun konvolutt.
Men før vi fikk gå måtte mamma skrive under på papirer, om at hun hadde mottatt telefonen.
Hun måtte også sjekke at alt av kort og penger var der, og at telefonen var i den stand hun sist så den i.
De nektet å motta betaling for å ha tatt vare på den.

Så - vi hadde rett og slett RÅFLAKS. 
Av alle mennesker i England, var det absolutt riktig person som satte seg inn i den taxien etter oss.
Vi er veldig takknemlige for det.

Resten av torsdagen gikk med på shopping. 
Vi fikk kjørt undergrunn - nok en gang med god hjelp av ei hyggelig ung dame som hjalp oss fra A til B.
Etter Shoppingen var jeg ferdig.
Vi nok taxi tilbake på hotellet, spiste middag der og la oss kjempe tidlig.
Det ble litt knasking på senga, mens vi pratet og lå med hver vår telefon.

Fredagen hadde jeg timen på sykehuset, og dette vil jeg skrive om i ett eget innlegg en av de nærmeste dagene.

Lørdagen trosset vi nok en gang sykdom og smerter og dro på sightseeing. 
Vi kjøpte billett til Hop on Hop off buss i London.
Da kunne vi gå på og av bussene som vi selv ønsket.
Bussene kjørte over alt der det var kjente bygninger og landemerker. 

Jeg fikk se så mye flott!
Så mange fine bygninger, og så kult å få se slikt som Big Ben, Buckingham Palace, London Eye osv.
I prisen for bussen fikk vi også sightseeing fra båt. 
Kjempe opplevelse.

Til tross for at jeg var sliten og hadde mye vondt, fikk jeg se mye.
Det ble mye sitting i buss og båt - noe som passet meg ypperlig. 
Vi spiste god Lunsj, og labbet til slutt tilbake til Hotellet, som var like i nærheten.
Denne kvelden gikk vi på leting etter en plass å spise.
Vi fant en Kina-restaurant, og endte opp med å spise der.
Også lørdagskvelden gikk vi tidlig til sengs.

Søndagen skulle vi stå opp kl 06.00 og bli hentet med taxi 06.30. 
Både jeg og mamma hadde satt på vekkerklokke, men ingen av de ringte.
Det var bare flaks at mamma tilfeldigvis våknet å kikket på klokka og da var den 6.11 om jeg ikke husker feil.
Få minutter senere hadde begge vært på badet og var ferdig kledd, og klare til å dra.
Nok en gang tok vi taxi til togstasjonen,tok tog til flyplassen.
Fly til Sandefjord og kjørte bil derfra.

Planen var at mamma skulle kjøre til Vennesla, og at jeg skulle kjøre hjem derfra.
Formen var ikke særlig god, så det endte opp med at mamma kjørte meg helt hjem, 
Og min kjære Stefar kjørte bilen min hjem for meg.

Man kunne godt merke at vi ikke dro for å være på ferie.
Hele turen var preget av at det var en helse-tur.
Mye smerter, mye utmattelse. 
 

Jeg er veldig glad, takknemlig og heldig,
Som har ei mamma som tar godt vare på meg.
Hun gjorde det hun kunne for at turen min skulle bli så
fin og behagelig som mulig for meg.
Tusen takk - Mamma <3


Klem fra meg :)

I morgen reiser jeg!

Jeg beklager for at det er veldig lenge siden forrige innlegg..
Jeg har slitt litt med å skrive uten at alt høres altfor mørkt ut..

I det siste har formen variert mer enn været her på sørlandet.
Jeg kan være i kjempe god form – være ute å leke i øs pøs regn og herje på Leos lekeland.
Og jeg kan være full av smerter og helt utmattet.
Det varierer så fort at jeg aldri vet hvordan beste time blir.

I tillegg har jeg gått i ventemodus. Jeg reiser til England til onsdag (i morgen) !!!
Jeg gleder meg skikkelig, men jeg er på samme tid livredd.

På fredag har jeg time på sykehuset i London. Disse legene har svaret på min fremtid. Skal jeg fortsette å leve i uvisshet ? Skal jeg fortsette med 20 oppturer og 30 nedturer i døgnet? Skal jeg fortsette å føle at døden er skremmende nærme ?
Eller skal jeg få en ny sjanse ? Skal jeg få en ny sjanse til å prøve ut medisiner? Finnes det medisiner jeg kan prøve ? Er det noe håp i det hele tatt ?

Jeg har 10 000 spørsmål.
Så det har vært vanskelig for meg å blogge i det siste. Jeg er litt tom. På samme tid som jeg er full av alt..

Jeg har ikke pakket noen ting enda.
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.. kanskje jeg ikke helt forstår at jeg faktisk skal reise.. eller er det nervene som tuller med meg?
Jeg vet iallefall at når jeg står opp i morgen MÅ jeg pakke det jeg skal ha med.
Jeg må!

Jeg kommer sterkere tilbake når jeg har vært i England jeg. Da skal det komme ett ordentlig og godt innlegg fra meg igjen. Uansett hva som sies på sykehuset.
Jeg holder dere oppdatert.

Takk for all støtte. Alle lykkeønskninger, alle tanker og alle som heier.
Det betyr utrolig mye!


♡Takk til Lasse som tar seg fri fra jobb for å være hjemme med guttene.
♡Takk til mamma som tar seg fri fra jobb og reiser sammen med meg.
♡Takk til Erik som hjelper oss med organisering av reise!
♡Takk til ungene mine som støtter og heier!
♡Takk til Silje som stiller opp tidlig morgen for å passe barn.
♡Takk til svigers som hjelper til med hus og barnepass.
♡Takk til øvrig familie som ringer i disse dager og gir meg sine beste lykkeønskninger og ord.
♡Takk til alle som tilbyr hjelp.
♡Takk til alle som støtter oss og heier.

♡Takk – alle sammen ♡

Klem fra meg :)

Jeg har fått dato!

På onsdag i forrige uke fikk jeg endelig mailen jeg hadde ventet på.
Det var egentlig 4 mnd ventetid på sykehuset,
Men de mente jeg ikke kunne vente så lenge, så jeg fikk første ledige time.
Noen hadde avlyst en time. Den fikk jeg.

Fredag 30. Juni kl 09.00, har jeg fått time.
Hos noen av de flinkeste på sykdommen min i verden.
På en klinikk hvor de kun tar inn pasienter som har akkurat denne diagnosen.

Vel først ble jeg så glad at tårene rant.
Jeg ringte mine nærmeste å vær så glad jeg kunne nesten ikke tro det selv.
Deretter kom redselen. 
Redsel for skuffelse.

Hva om de ikke kan gjøre noe der ?
De er mitt siste håp.
Min siste mulighet.

Vel, vi drar altså til England Onsdag om litt over 2 uker til. 
Passet har kommet i posten og flybillettene er bestilt.

Jeg håper så inderlig de har noe å bidra med.
Så jeg slipper å leve i usikkerheten lengre.
Det er slitsomt nok å være kronisk syk.
Men å ikke vite hvor mange dager, uker, mnd eller år man har igjen,
Det er tøft.

Ingen vet jo hvor lenge de har igjen,
Men de aller fleste klarer å se for seg å bli gammel og grå.
Jeg klarer ikke det.
Ikke vet jeg om jeg hadde orket det heller.

Smertene tapper meg for krefter,
Det samme gjør tankene. 
Redselen, uvissheten, håpet..

Det blir ikke noe særlig lengre innlegg i dag.
Jeg orker ikke.
Jeg er nok litt for sentimental for å skrive noe særlig mer,
Uten at det blir for dystert.

Takk til alle som har bidratt til at denne reisen blir mulig.
Takk for all god støtte.
Gode tanker, ord og klemmer.

Klem fra meg

Nok var ikke nok, tydeligvis!

Jeg har hatt en liten periode hvor jeg har hatt energi.
Energi til å være med barna mine ut å leke.
Jeg har orket å være med på ting.
Det har vært deilig.

Dessverre snur det fort.
Altfor fort.

I kveld er en kjip kveld.
Verden går i mot.
Altfor mye negativt på en gang.

I forrige uke fikk jeg vite at noen prøver fastlegen tok,
Viste at det er massevis av betennelse i magen.

Så, der fikk jeg svar på magesmertene.
Joda, fint med svar.
Men ganske kjipt når det ikke er en dritt å gjøre med det,
Fordi jeg ikke tåler noen av medisinene som hjelper.

Noen dager siden forsvant all energi igjen.
Magesmertene blir stadig verre.

I natt sov jeg lite og dårlig.
Mye smerter.
I dag tidlig våknet jeg utslitt.
Flott dag på dagen det!



Smertene i magen er der alltid, og de er jeg forberedt på.
I løpet av dagen kom smertene i beina snikende.
Til slutt hadde jeg så vondt at tårene rant.
Måtte ty til krykkene og selv da var det grusomt.

I dag er min kjære på jobb på ettermiddagen.
Og i dag var det avslutning i idretten for Thomas.
Men jeg var ganske så bestemt;
Det er klart (!!) jeg skulle være med! 
Jeg ville jo se Thomas få pokal!!
Så jeg pakket bilen med alle 3 barna, og kjørte av gårde.
Etter 20 min var det så smertefullt at tårene rant.



Hvor kult er det når man er på arrangement med MANGE mennesker?!
Kjente og ukjente.
Nei, jeg holdt ikke ut.
Måtte få min søte Henrik til å høre med noen av naboene om han og Thomas kunne få sitte på hjem.
Og snille som de er, var det ingen problem.

Jeg fikk hoppet meg ut i bilen.
Så fort døra ble lukket kom tårene.
Kjørte hjem - og gikk glipp av pokalutdelingen.
Skuffet barna og sviktet meg selv.


Ett par timer før vi skulle dra, ringte telefonen min.
Jeg rakk ikke å ta den, men fikk ringt opp igjen ganske kjapt.
Det var en lege som ringte.
En lege fra sykehuset.

Jeg har hatt for høye utslag på celleprøver.
Jeg har hatt celleforandring grad 3.
Det er ett såkalt HPV virus.

HPV virus er den eneste kjente årsak til livmorhalskreft.

Vel, jeg ble lagt i narkose og de skulle fjerne det som 
trengte å fjernes.
Etter ei stund måtte jeg tilbake for å få bekreftet med en ny celleprøve
at det var borte.
Noe det nesten alltid er.

Men jeg fikk en lite hyggelig telefon i dag.
Jeg er fremdeles på grad 3.
Operasjonen hjalp overhode ingenting.

"Vanligvis når ville vi kastet oss rundt,
Og operert deg med en eneste gang.
Men i ditt tilfelle er vi redd for å gjøre det
verre for deg. Så du kan gå på noen vaksiner
i 6 mnd, som egentlig skal forebygge det viruset
du allerede har. Så får vi håpe det hjelper.
Du får komme tilbake om 6 mnd så sjekker vi på nytt da".

KØDDER DU ??? 

Helt seriøst ?? 
Har ikke jeg nok ?
Har ikke jeg nok å tenke på,
Som om jeg ikke må tenke på dette i tillegg ?

Jeg er i stor fare for å få kreft allerede,
grunnet alle medisinene jeg har fått.
Biologiske medisiner, Cellegifter osv..

Jeg orker ikke mer.
Jeg takler ikke dette.
Dette er rett og slett for mye!
Vær så snill, bare la meg slippe dette!!
Ta noe fra meg, for dette er for mye!!



Nå skal jeg krølle meg under dyna, 
La tårene trille fritt.
Helt fram til min kjære kommer hjem.
Så kan han få meg til å smile, 
som han alltid gjør.

I morgen skal jeg være med min tøffe Thomas,
Han skal få nok ei runde med biologiske medisiner
Pluss starte opp på cellegift.

Så nå skal immunforsvaret knekkes for han også.

God natt :)

omsorgsfull og bekymret 9 åring

Når noen i en familie er kronisk syk, er det ikke bare den/de det går utover.
Det går utover alle i familien.
På både godt og vondt.

Det er vondt å se på sine nærmeste være syk og ha vondt.
Slik er det også i min familie.



Det er vondt å se på sin sønn/bror ha vondt.
Det er grusomt for oss andre å ikke kunne gjøre noe for gutten vår.
Han er syk, og vi må akseptere det og være der for han.
Vi må støtte han og hjelpe han så godt vi kan, med det vi kan.

Det er også vondt for Lasse å se kjæresten hans ha vondt, og være syk.
Han kan ikke gjøre meg frisk, uansett hvor mye han ønsker det.
Han kan være der for meg, trøste meg, hjelpe meg med det jeg trenger hjelp til.
Han kan støtte meg og elske meg.

Barna mine vokser opp med ei syk mamma.
Før tenkte jeg ofte
"De er vant til å ha ei syk mamma. De vet ikke om noe annet."
Etterhvert forsto jeg at det var ikke slik.

Det er klart de er redde for mamman sin. 
De syntes det er grusomt å se mamman sin ha vondt.

Men det gjør også at de får en enorm omsorg for andre.
De får medlidenhet og de lærer å hjelpe, trøste og være gode med hverandre.

I dag vil jeg skrive litt ekstra om min eldste sønn, Henrik.

Henrik har ett utrolig stort hjerte.
Han kan ikke gjøre nok godt for oss andre rundt han.
Spesielt meg og broren Thomas. 



Henrik elsker å hjelpe til, og om jeg spør han om noe,
gjør han det med største glede.
Mange ganger hver eneste dag, sier han fine og gode ting til meg.
Han forteller meg daglig at han er glad i meg, og kommer ofte og gir meg en klem.

Bare fordi han vil. 
Fordi han bryr seg.

Flere ganger i uka finner vi små lapper eller brev i senga vår.
Det kan være alt i fra noen få ord til mange setninger.
Det kan være dedikert til meg, Lasse eller begge to.



I kveld fant jeg en liten lapp under dyna mi.

"God bedring Mamma.
Jeg håper du skal til England.
<3 <3 <3 <3"

2 små setninger.
Noen få ord.
Men så utrolig mye betydning.
Så mye håp, fra en bekymret liten gutt.

Tårene mine renner.
De renner fordi jeg er så takknemlig for å ha en så god gutt.
En gutt full av omsorg.
Men også fordi han har et så stort håp til England.

Hva om de ikke kan gjøre noe for meg ?
Tenk den skuffelsen gutten min vil få!
Jeg er så redd for å skuffe han.
Hans største ønske er å få mamman sin frisk
.

Ofte ligger han lenge om kveldene, uten å få sove.
Han bekymrer seg for meg og Thomas.
Han syntes det er trist at vi er syke,
trist at vi har vondt.
Han er redd for oss begge.



Ofte setter jeg meg på sengekanten til han,
Eller legger meg ned litt hos han.
Holder rundt han og sier at det går bra.
Det er lov til å være redd og bekymra,
Men vi klarer oss.

Jeg forteller han litt om hvordan syk jeg eller Thomas er.
Forsøker så godt jeg kan å berolige han,
slik at han igjen kan bli avslappet og kan klare å sove.

I kveld var ikke formen min noe særlig.
Jeg gikk for å legge meg når klokka var 21.30,
og Henrik lå våken i senga si.
Bekymret for mamman sin.

Så nå ligger jeg her i senga mi,
og blogger med en liten Henrik ved siden av meg.
Med en gutt på 8 år, som har ett så stort hjerte.



Jeg er så glad og takknemlig for å ha en godhjertet,
omsorgsfull og snill gutt.
Jeg håper jeg kan oppfylle ønsket hans en dag.
Og bli frisk.

Jeg ønsker å bli frisk for kjæresten min.
Jeg ønsker å bli frisk for guttene mine.


klem fra meg :)
 

Ønsker meg A4 liv

I det siste har jeg klart å være mer og mer på beina. 
Jeg har klart å være mer til stede, og ikke bare være på sofaen.
Jeg har vært mer ute de siste dagene, enn på mange måneder til sammen.
Og det føles så utrolig godt. 
Endelig føler jeg at jeg deltar i barnas liv, og ikke bare ser på - på sidelinjen.

Hver dag gjør jeg så godt jeg kan!
Jeg gjør så godt jeg kan med å skjule smertene som herjer i kroppen.
Jeg gjør så godt jeg kan med å bekjempe tårene som så gjerne vil renne nedover kinnene.
Hver eneste dag kjemper jeg mot tretthet, slitenhet og smerter.


Jeg har fått nok. 
Nok av at sykdom og smerte skal ødelegge hverdagen for meg.
Det er mest av hverdager.
Og derfor er det så utrolig viktig å ta vare på disse dagene!
Jeg kjemper med hver celle i hele kroppen.
Jeg SKAL delta i livene til de jeg elsker så høyt.

Smilene mine er 100% ekte. 
Det samme er latteren.
Jeg er glad, og jeg er lykkelig! 
Jeg elsker at jeg er her,
Og at jeg deltar i livet.

Det koster så utrolig mye. 
Det koster så mye å være til stede..
Kroppen skriker innvendig. 
Den skriker av smerte, den skriker av slitenhet..

På samme tid er det så vanskelig.
Jeg er så sliten.
Jeg orker ikke disse smertene,
jeg orker ikke denne sykdommen.

Jeg vil skrike og hyle. Høyt.
Jeg vil gråte, høylytt, lenge.
Det er så fryktelig slitsomt.

Det er en kamp.
En evig kamp jeg ikke kommer til å vinne.
Jeg vet det kommer til å ta knekken på meg, en gang..
Og det er ikke greit.
Jeg syntes absolutt ikke det er greit.
Jeg hater tanken på det.
Men jeg kan ikke la være å tenke på det heller.

Jeg gjør så godt jeg kan.
Jeg forsøker og ha håp og tro,
Positivitet og glede.
Av og til må det være greit å slippe ut det man holder inne.
Det må være lov!

Kronisk sykdom er noe dritt!
Det er ingen som fortjener å leve ett liv i sykdom.

Det er ikke bare kroppen som taes fra meg.
Alt det de aller fleste ikke en gang tenker over,
Det de tar som en selvfølge..
Det mangler jeg.

Tenk så fantastisk å kunne stå opp,
Opplagt og utsovet på morgenen.
Stresse for å få ungene klare for skole og barnehage,
Før man selv skynder seg av gårde for å rekke jobb.

Tenk å kunne være på jobb i 8 timer, 
gjøre en god innsats for å gjøre en forskjell i noens liv.
Om det er å klippe håret til dama i gata, 
Tørke den gamle mannen i rumpa - på sykehjemmet, fordi han ikke klarte det selv.
Eller selge brød og melk til andre arbeidere som er på vei hjem fra jobb..

For å så skynde seg av gårde for å rekke å hente i barnehagen - før den stenger.
Så hjem å lage middag, gjøre lekser sammen med ungene.
Avgårde for å rekke ikke bare en, men to treninger til ungene.
Hjem igjen, for å hjelpe unga i dusjen før kveldsmaten.
Lese ei bok på senga før man kysser ungene sine god natt.

Ta seg en løpetur med musikk på ørene,
Eller dra på treningsstudio for å holde kroppen sterk og sunn.
Hjem og ta seg en lang og varm dusj.
Ta en kjapp opprydding i hjemmet,
Legge seg sammen med mannen sin,
og gjøre slike ting som hører hjemme - hos ett par som elsker hverandre.
Kysse hverandre god natt og legge seg med ett smil rundt munnen.
For å så sove hele natten igjennom.

 

Tenk litt etter, hvor heldig man er som kan ha det slik!
Ett "A4-liv".
Det er faktisk ganske luksus, 
for noen som ikke kan det - i det hele tatt.


Vær så snill!
Vær takknemlig for at du kan gjøre disse vanlige tingene.
Tenk litt over hverdagsluksusen din..
Du er faktisk veldig heldig som kan!

Jeg hadde gitt temmelig mye for å kunne ha ett normalt liv..



 

Klem fra meg:)

Jeg skal til England!!

Når jeg fikk nyss om sykehuset i England, kjente jeg på hele meg at dit måtte jeg.
Jeg kan ikke helt forklare hvorfor.
Jeg aner ikke hva de har å tilby, eller om de kan hjelpe meg i det hele tatt.
Men til England - der MÅ jeg bare.


 

Jeg fikk nemlig tipset fra ei fantastisk dame, som dessverre også har Behcets.
Hun var i England for ca 1 år siden, og fikk nyheter om egen helse, som har hjulpet henne godt i ettertid.

På eget initiativ søkte jeg fram hjemmesiden til sykehuset, 
fant en mail-adresse og sendte dem en mail.
Helt utrolig nok fikk jeg raskt svar - og de ønsket å ta i mot meg. 
Fy søren å glad jeg var. 
Det kjentes ut som om 30 kg falt av skuldrene mine.

Etter dette har vi vekslet ganske mange mail - fram og tilbake.
Jeg har sendt dem papirer som de trengte fra legen min her.
Og snill som legen min er skrev hun det på Engelsk for meg!


 

Men det finnes ingen ordninger her i Norge som hjelper meg med
det praktiske. 
Det er ingen støtte å få til sykehusregning.
Verken NAV, staten eller forsikringsselskap har noe å bidra med.

Så både sykehusregning, reise og opphold måtte jeg betale selv.
Første konsultasjonen koster 20 000 kr. 
I tillegg kommer flyreise og hotell-opphold.

For oss er dette MYE penger, og vi forberedte oss på å ta opp forbrukslån.
Men vi var aldri i tvil.
Det er jo absolutt verdt det.
Vi må forsøke alle metoder som finnes. 
Alt for å kanskje kunne få bedre livskvalitet.
Og kanskje tilogmed ett lengre liv.



Jeg har jo skrevet noen ganger på bloggen om at jeg skal til England.
Og jeg har uttrykt meg gjennom sosiale medier.
Jeg har snakket med familie og venner.
Dette fordi jeg ønsker å dele min glede og mitt håp.
Jeg deler smertene mine, nedturene, og alt det negative.
Nå måtte jeg bare dele noe positivt.


Dette har altså ført til at mange flotte mennesker har fått lyst til å hjelpe oss.
Jeg fått donasjoner via Vipps og via konto-overførsler.

Hver eneste gang har jeg vanskeligheter med å ta i mot. 
Jeg sliter virkelig!
På samme tid blir jeg utrolig rørt. 
Og ubeskrivelig takknemlig!
Hver eneste krone har vært en enorm hjelp!

Jeg er tom for ord, og vet ikke hva jeg skal si til slikt.
Men som sagt; jeg er evig takknemlig!
Både jeg, Lasse og mine nærmeste.
Det betyr så kjempe, kjempe mye!!

Takket være dere som har vært med å hjelpe,
har vi nå slippet å ta opp lån likevel.
Dere har bidratt til at jeg har nok til hele regninga!



Når kronene startet å rulle inn, ønsket jeg jo ikke at de skulle gå til husholdning.
Det var jo ikke det pengene var til.
Så jeg åpnet umiddelbart en egen konto.
"England" heter den. 
Hver eneste krone jeg har fått inn - har blitt direkte overført til Englands-kontoen min.

Dersom det blir noe igjen etter regninga, flybilletter og hotell,
Spares det til evt medisiner som kommer utenom prisen.
Og dersom jeg må tilbake til dem.

Jeg ønsker ikke å nevne noen navn.
Rett og slett fordi jeg ønsker ikke at noen skal føle noe press.
Jeg har aldri og kommer aldri til å forvente noenting. 
Jeg har aldri bedt om en eneste krone, og kommer heller aldri til å gjøre det.

Så alle som har vært med på å hjelpe - alle som har donert - har gjort det på eget initiativ.
Og jeg får aldri takket nok!

Etter jeg fikk vite at Englands-turen faktisk kom til å skje, 
har det faktisk skjedd litt med helsa mi også.
Jeg har fått bitte litt mer energi.
Jeg ligger ikke på sofaen hele dagen lengre.
Så godt som jeg kan forsøker jeg å være i bevegelse jevnt over hele dagen.

Jeg er ute å leker med ungene.
Det hender faktisk jeg går korte turer med vogna.
Jeg sitter ute i sola, og jeg gjør smått i huset.

På lørdag plantet jeg blomster i krukker til å ha ute.
Det var så fantastisk deilig.
Jeg hadde aldri trodd det skulle gi meg en slik indre ro, glede og energi.
Jeg kunne gjort det vær dag!

Humøret mitt har blitt betydelig bedre.
Jeg kjenner meg lettere til sinns.
Jeg kan ta meg selv i å smile for meg selv.
Jeg synger HØYT i huset (til de andres store skrekk).



Joda, smertene er der. 
Like mye som før.
Men de er lettere å leve med.
Akkurat nå.

La oss håpe på at donasjonene jeg har fått ikke var forgjeves.
La oss håpe de er med på å forlenge livet.
For jeg ønsker å være her sammen med alle jeg er glad i.
Og nå har jeg fått tilbake tro og håp.
Nå tror jeg ekspertene i England kan bidra til at jeg faktisk
kan få ett lengre og bedre liv. 


Tusen takk - alle sammen! 
Virkelig <3
Dere er med på å gjøre en stor forskjell!
For både meg, min kjære og mine barn.
Tenk hvor mye det betyr for barna - om dette betyr at de får en bedre mamma.
Og om de får ha mamma lengre hos seg!

I dag kom regninga - og så fort den er betalt,
Sender jeg en mail til de, og de booker time til meg!
Dette er virkelig spennende!!




La oss håpe de gode dagene fortsetter.

Klem fra meg :)

Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Juli 2018